Dagene er fylte av eventyr og praksis

Vi har de siste tre ukene jobbet på Hogar Norma og vi stortrives! Hogar Norma er et hjem for psykisk og fysisk utviklingshemmede. Ingen dager er lik den forrige og det er mulighet for stor variasjon av oppgaver, om det er å være med på stell av de som bor der, lage mat, der Aina en dag fikk prøve å flå ei høne til hennes store iver og fascinasjon før deretter å ha forberedt den til almuerzo.

Vi maler og selv om vi på teamet kanskje ikke ville valgt å male vinduskarmene knæsj grønne, men de står i stil til fargerike Paraguay og med latin amerikanske rytmer på høyttaleren og brukere som kommenterer «Qué guapa!» – «så flinke!» så er det ingen sak og stå å male!

Vi er med på å vaske med både vannslange, svamp og langkost. Vi bruker motorsag, ryddesag, og driver med annet fysisk hagearbeid eller annet praktisk arbeid, vi gjør altså det  meste! Nå i disse juletider har vi også arrangert juleverksted med beboerne. Vi har fått en veldig god tone med de som jobber der og plutselig tar vi en pause fra arbeidet for å skravle og drikke tereré. Iskald tereré er det beste som finnes når temperaturen ligger rett oppunder 40 varmegrader! Vi har også bodd noen dager på senteret for å få opplevd den paraguayske kulturen og folkene enda nærmere.

Paraguayerne er veldig glade i å tulle, det innebærer absolutt også de på Hogar Norma. Dette er noen på teamet også veldig glad for, og tuller like mye tilbake. Therese har derfor blitt den alle kan tulle med, og har blant annet endt opp i flere male-kriger. Man må jo fargelegge hverdagen litt, bokstavelig talt!

Stor kjærlighet

Disse fine menneskene har helt andre forutsetninger enn oss. De har helt andre utfordringer og lever et helt annet liv enn oss. Hva kan vi egentlig gjøre for dem? Noen ganger kan vi føle oss litt maktesløse, men da er det fint å tenke på at Guds kjærlighet er nok. Hva kan vi gjøre for de rundt oss? Vi kan dele av Guds kjærlighet.

Kjærligheten disse menneskene viser hverandre og mot oss er beundringsverdig. De viser oss igjen og igjen hvor enkel, ren, ubetinget og uendelig Guds kjærlighet er for oss. De sitter inne med en helt vanvittig glede over det å være til. De er mennesker vi raskt har blitt veldig glade i.

«okay» = jeg smiler, men jeg skjønner ingen ting av hva du sa

Vi blir stadig bedre i spansk, men det betyr ikke at vi skjønner alt som skjer til enhver tid. Her nede kan de i beste fall et par setninger på engelsk, derfor må all kommunikasjon foregå på spansk. Etter å ha spurt folk om å gjenta seg mange ganger ender man noen ganger opp med  å bare smile og nikke og late som man skjønte det som blir sagt. Vel, det er bare så mange ganger det funker det også.. haha!

Federico, bestyreren på Hogar Norma, har gått inn for å lære oss spansk og en av taktikkene hans på det er å be oss om å gjøre ting. Aina surra rundt med kameraet sitt her om dagen og viste noen av de som bor og jobber på Hogar Norma hvordan man tok bilder. Hun kom deretter inn på kjøkkenet hvor resten av teamet var sammen med kokken Eli og Federico. Federico sier noe til henne som hun oppfattet som «blah blah Elsa blah». Ho endte opp med å svare «okay» selv om hun ikke skjønte helt hva han hadde sagt.

Etter en stund ble det veldig klart at Federico hadde bedt Aina om å hente noe hos Elsa, noe Therese og Karoline ikke skjønte før etterpå. Da Federico forsto at Aina ikke hadde hentet det, ble det stor ståhei inne på det lille kjøkkenet. Han tullet nok egentlig bare, men for noen som ikke kjenner han, kan det høres ut som han er rimelig sinna. Det ble med andre ord høylytt kaos på kjøkkenet da det var roping på både spansk, norsk og engelsk.

Etter at teamet snakket sammen og fant ut hva Federico egentlig hadde sagt, gikk Aina i vei og fant Elsa. «Federico quiere barro» (Federico ønsker seg gjørme). Elsa: «barro?» (Gjørme?) Aina: «sí, para la enselada» (ja, for salaten). Elsa: «Aaah! Varro!» Det skal neimen meg ikke være lett! Det viste seg at Varro var en grønn plante. Hele denne hendelsen og språkforvirringen ble dagens historie og vits og til slutt satt alle sammen og lo masse, masse, haha! Det er veldig mange like ord og noen ganger gjentar man bare ordlyden, som i dette tilfelle kan by på forvirring og misforståelser.  Salaten ble veldig god og bestod blant annet av en frisk grønn plante og hadde null spor av gjørme!

 Kom dans med meg!

Som skrevet kan språk være en utfordring. Noen ganger bare fordi vi ikke har nok vokabular, men noen av de som bor på Hogar Norma har ikke tale og noen snakker veldig uklart. Dermed må man være litt kreativ og by på seg selv for å bli kjent og for å gjøre noe sammen. Så når teamets største dansehjerte vil ha kontakt med «pasientene» og hører fengende Latinske rytmer over høytalerene, ja da er det lite som skal til for å be «pasientene» opp på en dans! Etter hvert har både flere teammedlemmer, og andre som jobber der blitt med og svingt seg. Enkle bevegelser og mye svette og tereré senere har relasjonene har blitt sterkere og smilene større. Aina har nå fått tilnavnet «loca» for å være så glad i å danse.

Når Federico sier «vamos!»..

..da er det bare å kaste seg rundt å bli med! Sjefen vår på Hogar Norma er en herlig type. Ikke er han bare opptatt av at vi skal ha det bra når vi jobber, han er også veldig opptatt av at vi skal få se og oppleve Paraguay så mye som mulig! Han kommer i tider og uttider i sine mørke pilotbriller med et ord: «vamos», som betyr «kom, nå drar vi». Da slipper du alt du har i hendene og følger etter! Ikke vet du om du burde ha med deg noe, og ikke vet du hvilke klær du burde ha på deg. Man stiller ingen spørsmål, man bare finner ut av det etter hvert. Kommunikasjon er ikke dette landets sterkeste side! Dette har allerede ført til mange interessante utflukter, og opplevelser vi ikke ville vært uten. Noen forekommer til fots, andre i bil eller på motorsykkel.

Her om dagen var det trøtt stemning på rommet og klokka begynte å nærme seg frokost og jobb farlig fort. Plutselig hører vi bilen starte utenfor og det bankes på døra etterfulgt av «Vamos a salir!». Skal si det ble fart på oss når alle på teamet praktisk talt lå i senga da Federico banka på. Vi spratt opp av senga og kastet på oss klær før vi sprang ut. Tre minutter senere satt vi i bilen uten peiling på hvor vi skulle.

Tre trøtte frøkner på eventyr!

Vi koster oss på tur med eventyreren Federico som forøvrig også er pastor, og plutselig hadde vi vært innom en skole, et sykehus og havna på et marked langt langt hjemmefra før vi i det hele tatt hadde rukket å spise frokost! Igjen, dette har blitt veldig vanlige forekomster.

Dette har blitt hverdagen vår 

Vi bor jo rett og slett her i Sør-Amerika nå. Det synker mer og mer inn etter hvert. Vi har blitt kjent med mange lokale, som er utrolig imøtekommende og hyggelige! Derfor er det mye som skjer utenom arbeidsdagene også. Det kan av og til gå litt utover nattesøvnen, i og med at man allerede er borte minst 12 timer av dagen på Hogar Norma. Det takles litt ulikt av ulike teammedlemmer, men vi lever da enda!

Når vi finner på noe, er det som regel med ungdommene fra kirka, men av og til møter vi på noen nye også. Det er langt i fra alle som har råd til en bil eller motorsykkel, derfor er det ikke alle som bor litt utenfor sentrum som kan være med så ofte. Ikke får jenter heller lov til å være ute sent, så vi henger for det meste med kompiser på kveldene. Vi spiller fotball, spiser «lomito» (ca. kebab), ser på film, oppdager nye steder i «byen», og spiller masse spill. Kanskje lever de mer primitivt enn i Norge, men jammen er de mer gjestfrie. De ordner det de kan, hele familien, og vi koser oss gløgg hver kved! Innimellom alt dette vi gjør, får vi tid til å snakke masse. Noen kommunikasjonsproblemer finner sted, men det kan jo være til stor glede det også. Da vi prøvde å lære noen å si «svampebob» i de senere nattetimer en kveld, ble det mildt sagt latterkrampe på hele gjengen.

Ellers har jo desember også nådd Sør-Amerika, og vi må jo følge noen norske tradisjoner. Vi har pyntet, på beste Paraguayske måte -jalla! Vi har norsk melskesjokolade som julekalender og ser på «jul i svingen». Så blir det litt julestemning også her i våre nesten 40 varmegrader!

Hjulene på bussen de går rundt og rundt, og det fort!

Ja, buss, og forsåvidt andre kjøretøy har også blitt en del av hverdagen. Det er nå bra det, det gir litt ekstra spenning i hverdagen! For som forventet er trafikken en smule annerledes her enn i vårt kjære hjemland… Når til og med bygdefolkene på teamet sier at «det gikk litt fort der», ja da går det fort! Setebelter er ikke noe tema og det er heller ikke hjelm på motorsykkelen. Fartsgrensa blir vel heller ikke holdt, eller vi kan vel ikke si det helt sikkert, for ganske mange speedometer fungerer dessverre ikke… For eksempel pleier buss-sjåførene å bare sette bussen i fri i nedoverbakkene. Ja, de skrangler og bråker der vi suser nedover og kjører slalom mellom de bilene som visstnok kjører litt for sent. En buss her blir heller aldri full! Enten blir du skvist mellom alle der du står i midtgangen, eller så henger du såvidt innenfor døra. Skal si vi er fornøyde når de kraftige damene skal trenge seg inn og selge «chippa» midt i alt dette. Beklager til alle mødre som leser dette, men det går jo fint, vi lever i beste velgående, vi stortrives på eventyr og synes som sagt at kjøretøyene er en berikelse og en glede i livet!

Dette var alt for denne gang. Lengden på innlegget sier noe om hvor mye vi opplever og hvor mye vi liker oss her!

Nos vemos!

 

PS: Vil du bo og arbeide i Paraguay eller et av våre andre praksisland i 4,5 måneder mens du går på bibelskole neste år? Søk om plass i dag!