Skrevet av Lindy (Global disippel 2016/2017)

For litt over en uke siden satte jeg for første gang min fot i Trondheim. Kofferten var stappfull av klær, skrivesaker, bøker og ikke minst forventninger. Forventninger til et år jeg har gitt fullt og helt til Gud. De er ikke små, for å si det slik.

«Lenge har jeg visst jeg skulle gå her.»

Lenge har jeg visst jeg skulle gå her. Et møte med Nepal som femtenåring knuste hjertet mitt, og derfor er jeg her på linjen Global disippel. Sammen med fire andre mennesker jeg aldri har møtt, skal jeg om litt over to måneder reise tilbake. Men før det er det mye jeg skal få oppleve i Trondheim.

Det virker nesten som det er over en måned siden jeg satt med spente nerver og prøvde å huske alle navnene på dem jeg skulle gå på skole med. Egentlig er det bare en uke siden. Det er så merkelig i begynnelsen, synes jeg. Man vet at dette er folk man kommer til å bli så utrolig godt kjent med gjennom året, folk man kommer til å le sammen med, gråte sammen med, henge med, bo med, men akkurat der og da er de like fremmede som en tilfeldig mann ute i gaten.

Det jeg husker best fra de første dagene er den utrolige ærligheten som bor i folkene på Gå Ut Senteret og i Salem. Jeg fikk kjenne på at dette var en plass jeg var ønsket akkurat slik jeg var, og at jeg ikke måtte legge et filter over meg selv for å passe inn. Når man møter nye mennesker vil man selvfølgelig vise sin beste side, spesielt som ny student på en bibelskole.

«Dette var en plass jeg var ønsket akkurat slik jeg var, og at jeg ikke måtte legge et filter over meg selv for å passe inn.»

De første dagene bestod av smiling 24/7, høflige samtaler om hva man hadde gjort før Gå Ut Senteret, hvor man kom fra, hvordan været var, osv. Det er utrolig gøy å bli kjent med nye folk, men også utrolig slitsomt. Midt oppi dette sto lærere som var så utrolig rause og ærlige om hvordan de var, og det at de ikke var perfekte. Jeg følte jeg kunne slippe masken tidlig på grunn av dem. De var opptatt av å se hvert enkelt menneske, og av at vi skulle få det bra sammen. Være ærlige og rause. Se hverandre på nytt og på nytt. Respektere hverandre.

«I Salem fikk jeg oppleve en menighet jeg følte meg hjemme i.»

I Salem fikk jeg oppleve en menighet jeg følte meg hjemme i. Vi ble møtt av folk som hilste på oss i døra og ønsket oss velkommen. De som sto på scenen var også opptatt av at vi alle er mennesker med feil, og det er helt greit. Her kunne alle komme akkurat slik de var.

Denne uka føler jeg Jesus har minnet meg spesielt om ordet «Tilflukt». I sangtekster har det ordet stått ekstra sterkt, og når jeg går hjem til vandrerhjemmet går jeg forbi et skilt med «Tilfluktsrom». Jeg har tenkt at her i Trondheim kan jeg være trygg. I en god menighet, en trygg skole, omgitt av folk som vil meg det aller beste. Her er et tilfluktsrom for meg. En plass hvor jeg kan være meg selv, chille, bli mer kjent med Jesus og ha gode forbilder rundt meg.

Snart skal jeg ut til et land som er så utrolig annerledes enn det jeg er vant med her hjemme, men før det skal jeg få søke tilflukt hos Ham som alltid har alt under kontroll og som passer på meg. Her skal jeg få vokse både i tro og som menneske før jeg skal ut, og det er utrolig godt.

Webhotell levert av Nordic Hosting AS