Det var november og vi satt på flyet til Denpasar. Språkkurs, adventstid, språkkluss og jul sto på kalenderen. Regntiden skylte over oss. Jeg, som trodde jeg kom til å bli profesjonell surfer her i Bali, fant ut at strender er ikke det eneste øya har å by på. Timene i trafikken, svetten som renner mens vi spiser vår n’te porsjon med ris og frityrstekte grønnsaker, nabobarna som spiller fotball, dumme turister som kommer ildrøde fra stranda, rismarkene som skinner magisk i ettermiddagssola, tålmodigheten som forsvinner når vi finner ut at vi nok en gang har glemt å kjøpe mer vann og strøm… Og plutselig kan vi skrive mars på kalenderen.

FOR en velsignelse det har vært å kunne bli kjent med disse herlige folkene i den internasjonale kirken vi går i!

FOR en velsignelse det har vært å kunne bli kjent med disse herlige folkene i den internasjonale kirken vi går i!

Rundt over hele Bali finner du kaféer og resturanter med DEILIG atmosfære!

Rundt over hele Bali finner du kaféer og resturanter med DEILIG atmosfære!

Regntid er noe av det første jeg vil beskrive oppholdet med. Den tropiske øya lever av de to årstidene, og de skiller mellom dem med «varm årstid» og «for varm årstid». Stråhattene skygger for sola og regnet der bønder med bøyd rygg går rundt på rismarkene. De snakker ikke engelsk, noen av dem snakker ikke indonesisk engang, men de retter seg opp for å vinke mens jeg spaserer til markedet. Man går nemlig ikke, for da blir man gjennomsvett. Spasering er sånn de lokale gjør. Markedet møter meg med ferske bananer, saftige mangoer, ananaser i alle slags størrelser og svære dragefrukter. Og jammen får jeg ikke smake på alt også!

Bilproblemer er en del av sjarmen i Indonesia

Bilproblemer er en del av sjarmen i Indonesia

Tid – det er et kultursjokk! Balinesere er punktlige, men tolmodige og smiler bare om de er en liten halvtime for sene. Ting starter aldri på sekundet, fordi man må alltid spise først, prate med noen eller spørre hvordan det går. Alt går etter faste rutiner og i løpet av dagen har man alltid fått gjort det som skulle bli gjort. Men i trafikken derimot, der har man ikke tid til å puste før noen har tutet og blikket deg viss du er treig. Ord kan ikke beskrive trafikken her – den må oppleves. På godt og vondt har vi kjørt oss gjennom øya, ødelagt både girkassen i alle bakkene og løpt bilen i gang kl. 7 på morgningen. I det bittelille blåbæret av en bil har vi sunget for full hals, svettet og frøse, her har vi løst diskusjoner og kranglet oss til kompromiss. Som eneste team fra GUS med bil vil jeg kun si en ting; det går ikke uten (punktum).

 

TOMMEL OPP for god stemning på vei til seremoni med kollegaer!

TOMMEL OPP for god stemning på vei til seremoni med kollegaer!

«Auntie!». Vi er på barnehjemmet som Bali Life Fundation, organisasjonen vi jobber gjennom, eier. Det er fredags ettermiddag, vi har kjørt en liten kjøretur på ca en time og blir løpt imøte av ungene. Bare ett par sekunder senere er vi i hagen, spiller slåball, fotball og leker tikken («du har’n»). Vi prater på en blanding av engelsk og indonesisk, og vi ler sammen. Det er ingenting i verden som kan måle seg med inkluderingen du finner her. Maten er på ferdig og bordbønnen er på indonesisk. Og igjen går alltid noen på smellen med å ta feil saus, og plutselig drikkes det betraktelig større mengder vann. Før vi reiser hjem får vi tid til å henge med ungene, leke, spille og løpe kappløp.

Smoothiebowl finner du på hver enste (vestlige) kafé, men lever man på budsjett - da finner man rimeligere løsninger!

Smoothiebowl finner du på hver enste (vestlige) kafé, men lever man på budsjett – da finner man rimeligere løsninger!

En ny dag på skolen og møtes vi på lærerværelset for å prate om dagens undervisning. Plutselig ble det en halvtime mer på skolen, eller to timer mindre. Dagene føles kanskje like, men innholdet er alltid forskjellig. Timen kan tilbringes i skyggen ute, i klasserommet eller i grupper. Eller i svømmebassenget som er i skolegården. «We would like to invite you to traditional seremoni on wednesday.» Men vi jobber jo på skolen, sier vi. Neida, svarer de oss, vi har alle fri slik at vi kan prioritere bønn for skolen og elevene. Og 1.mars ble vi kledd opp i tradisjonell balinesisk sarong og vi ble tatt med til flere templer.

Jeg ligger ute på surfebrettet en morgning. «Where have you been? I haven’t seen you and your friends in a long time!» roper surfeinstruktøren vi ble kjent med for så lenge siden. Jenta han hjelper ta en bølge faller og vi ler begge to. Vi prater litt sammen mens hun padler mot oss. Det er flere titals mennesker i vannet, og solen steker. Jeg får endelig tatt en bølge, men faller i det jeg mister balansen og plutselig er jeg alene igjen. Blandingen av saltvann og solkrem svir i øynene, og jeg ser for meg mitt svidde ansikt og må le. Nei, jeg skal ikke forlate Indonesia. Jeg reiser kanskje tilbake til Norge den 1.april, men jeg forlater aldri Canggu.

-Silje

17176254_1235117929889878_1551099986_o

Webhotell levert av Nordic Hosting AS