Ingrid och Regine bor i en liten landsby utanför själva Kathmandu ca 4 km. Så de får först åka buss i 15 min och sedan gå för en lång backe upp i ca 20 min till deras arbetsplats. Medans jag (Sara) och Ingrid bor ca 2 min från SafeHome eller familyhome som Indira kallar det för. Det skall vara ett hem för de som bor där och för oss som jobbar där. Hanna och Vilde har lämnat Kathmandu och begav sig till Okaldhunga i torsdags.

Vi är det endaste teamet som skall splittras, och vi kände på det väldigt sista veckan.  Vi har kommit varandra så mycket närmare, och har knutit ett band oss i mellan så det har inte varit enkelt att splittras.

Vi kallar oss ofta för ”tabbeteam” för ofta gör vi så många tabbar, klantar till oss osv. Men när jag tänker efter så tänker jag inte oss som ett tabbeteam utan som ett långt snöre som vi alla knyter en varsin knut på detta snöre, så blir det sex olika knutar. Men på en och samma gång är det ett snöre.

Som Jesus säger att vi är en kropp men vi har olika funktioner i denna kropp.

Men trots att vi splittras så är vi ett team som hör till en och samma kropp med olika arbetsplatser.

Vi ser nu fram emot en ny period i Nepal. Att få börja arbeta, att få lära och utveckla oss. Att lära känna lite fler människor och bygga relationer.

Snart är det jul och det kommer kännas på att inte få vara hemma med familjen. Men vi har varandra och vi har den bästa gåvan av allt, Den gåvan som Gud gav oss: Jesus. 

Okaldhunga

Nå er det drøye 3 døgn siden vi ankom Okhaldhunga (eller Unklahunkla om du vil), men FOR noen innholdsrike døgn! Turen opp her var en opplevelse i seg selv - 7 timer på en vei vi ville kalt "under konstruksjon" eller "stengt" i Norge, i en jeep uten setebelter. Vi ble godt mottatt av Kristin Bøhler, som er vår mentor her oppe. Vi begynner ikke som lærere før neste uke, og har derfor fått være med på mye spennende på sykehuset. Vi har vært med på legenes morgenrunde, og bidrar så godt vi kan med å gi barna ballonger og spre litt glede. Til nå har vi fått høre mange sterke historier fra leger og pasienter, og fått vite at ingen av oss har særlig interessant blod... Også utenfor sykehuset har det vært fullt kjør, vi har rukket å være med på husmøte, lørdagsmøte og søndagsmøte, hvor alt selvfølgelig går på nepali.

Nå er det drøye 3 døgn siden vi ankom Okhaldhunga (eller Unklahunkla om du vil), men FOR noen innholdsrike døgn! Turen opp her var en opplevelse i seg selv – 7 timer på en vei vi ville kalt «under konstruksjon» eller «stengt» i Norge, i en jeep uten setebelter. Vi ble godt mottatt av Kristin Bøhler, som er vår mentor her oppe. Vi begynner ikke som lærere før neste uke, og har derfor fått være med på mye spennende på sykehuset. Vi har vært med på legenes morgenrunde, og bidrar så godt vi kan med å gi barna ballonger og spre litt glede. Til nå har vi fått høre mange sterke historier fra leger og pasienter, og fått vite at ingen av oss har særlig interessant blod… Også utenfor sykehuset har det vært fullt kjør, vi har rukket å være med på husmøte, lørdagsmøte og søndagsmøte, hvor alt selvfølgelig går på nepali.

Idag måtte vi opp halv 7 for å være med på landsbyens årlige søppelplukkingdag. Egentlig skulle en fra hver husstand møte opp, men som dere ser på bildet var alle som møtte opp enten norske eller sykepleierstudenter.

Idag måtte vi opp halv 7 for å være med på landsbyens årlige søppelplukkingdag. Egentlig skulle en fra hver husstand møte opp, men som dere ser på bildet var alle som møtte opp enten norske eller sykepleierstudenter.

/ Hanna och Vilde

 

ABBS

 

 

Stedet vi bor på er et gjestehus drevet av en kristen familie. Familien har også tatt inn over 20 voksne med fysisk funksjonshemminger, som bor og jobber her. Gjestehuset ligger ca. 5 km utenfor Kathmandu i en landsby som heter Chalnakhel. For å komme oss dit må vi som regel ta en overfylt buss på tidenes mest humpete vei, hvor vi ofte ender opp med å henge ut av døren. Alle vi bor med er veldig koselige og imøtekommende, til tross for mye forvirring pga. av deres engelsk og vår nepali. Vi blir servert frokost og middag, pluss te, gjerne tre ganger til dagen. Ellers får vi bli med på de daglige kveldsmøtene med bønn og lovsang (på nepali selvfølgelig). Vi jobber fem dager i uken på et senter som heter ABBS. Dette er et dagsenter hvor barn med funksjonshemminger kan komme og være på dagtid. Aldersgruppen er fra 4 år og opp til 20-årene. En typisk dag starter med morgensamling med bønn og lovsang sammen med barna. Deretter er det en time med aktiviteter med alt fra sport, dansing, tegning og lignende. Så er det lunsj for barna, hvor vi hjelper til med å dele ut mat, mate de minste og holde alle på plass. Etter lunsj deles barna inn i klasser, og så er det nap-time, en time hvor barna sover mens de ansatte har pause og spiser lunsj. Når barna våkner er det tid for aktiviteter med fokus på læring ut fra alder og nivå.

Stedet vi bor på er et gjestehus drevet av en kristen familie. Familien har også tatt inn over 20 voksne med fysisk funksjonshemminger, som bor og jobber her. Gjestehuset ligger ca. 5 km utenfor Kathmandu i en landsby som heter Chalnakhel. For å komme oss dit må vi som regel ta en overfylt buss på tidenes mest humpete vei, hvor vi ofte ender opp med å henge ut av døren. Alle vi bor med er veldig koselige og imøtekommende, til tross for mye forvirring pga. av deres engelsk og vår nepali. Vi blir servert frokost og middag, pluss te, gjerne tre ganger til dagen. Ellers får vi bli med på de daglige kveldsmøtene med bønn og lovsang (på nepali selvfølgelig). 

Vi jobber fem dager i uken på et senter som heter ABBS. Dette er et dagsenter hvor barn med funksjonshemminger kan komme og være på dagtid. Aldersgruppen er fra 4 år og opp til 20-årene. En typisk dag starter med morgensamling med bønn og lovsang sammen med barna. Deretter er det en time med aktiviteter med alt fra sport, dansing, tegning og lignende. Så er det lunsj for barna, hvor vi hjelper til med å dele ut mat, mate de minste og holde alle på plass. Etter lunsj deles barna inn i klasser, og så er det nap-time, en time hvor barna sover mens de ansatte har pause og spiser lunsj. Når barna våkner er det tid for aktiviteter med fokus på læring ut fra alder og nivå.

Vi jobber fem dager i uken på et senter som heter ABBS. Dette er et dagsenter hvor barn med funksjonshemminger kan komme og være på dagtid. Aldersgruppen er fra 4 år og opp til 20-årene. En typisk dag starter med morgensamling med bønn og lovsang sammen med barna. Deretter er det en time med aktiviteter med alt fra sport, dansing, tegning og lignende. Så er det lunsj for barna, hvor vi hjelper til med å dele ut mat, mate de minste og holde alle på plass. Etter lunsj deles barna inn i klasser, og så er det nap-time, en time hvor barna sover mens de ansatte har pause og spiser lunsj. Når barna våkner er det tid for aktiviteter med fokus på læring ut fra alder og nivå.

/ Regine och Ingrid

 

Safehome/slummen

Her i Katmandu begynner ting å falle litt på plass, jeg og Sara skjønner mer og mer av hva som skjer og hva vi skal gjøre framover. Vi trives veldig i gjestehuset der vi bor og blir godt tatt vare på. Moren i huset er en veldig koselig dame som kommer opp med te på rommet når vi er syke (aka de siste tre dagene). Generelt har oppholdet vårt her i Nepal vært preget av fantastiske nepalesiske kvinner; Samjhana, språklæreren vår, vertsmor og Indira som vi jobber med. Indira er virkelig noe for seg selv, hun er en utrolig sterk og tøff dame som virkelig brenner for å motarbeide menneskehandel. Hun har mange prosjekter gående, og vi skal få være med på noen av dem. Hovedarbeidet vårt er å være med jentene på et Safe Home, eller Family Home som de kaller det, som Indira driver. Der skal vi mandag til fredag hjelpe til med lekser, ha bibelgruppe sammen og finne på forskjellige ting i fellesskap. I huset er alle som søstre, didi, og det er en veldig god, trygg og kjærlig atmosfære der, så vi gleder oss masse til å tilbringe mye tid med vår nye familie. På Safe Home er det også en en australsk student, Jasmine, som skal jobbe med oss til februar.

Her i Katmandu begynner ting å falle litt på plass, jeg og Sara skjønner mer og mer av hva som skjer og hva vi skal gjøre framover. Vi trives veldig i gjestehuset der vi bor og blir godt tatt vare på. Moren i huset er en veldig koselig dame som kommer opp med te på rommet når vi er syke (aka de siste tre dagene). Generelt har oppholdet vårt her i Nepal vært preget av fantastiske nepalesiske kvinner; Samjhana, språklæreren vår, vertsmor og Indira som vi jobber med. Indira er virkelig noe for seg selv, hun er en utrolig sterk og tøff dame som virkelig brenner for å motarbeide menneskehandel. Hun har mange prosjekter gående, og vi skal få være med på noen av dem. Hovedarbeidet vårt er å være med jentene på et Safe Home, eller Family Home som de kaller det, som Indira driver. Der skal vi mandag til fredag hjelpe til med lekser, ha bibelgruppe sammen og finne på forskjellige ting i fellesskap. I huset er alle som søstre, didi, og det er en veldig god, trygg og kjærlig atmosfære der, så vi gleder oss masse til å tilbringe mye tid med vår nye familie. På Safe Home er det også en en australsk student, Jasmine, som skal jobbe med oss til februar.

I løpet av uka har vi altså fått kjenne litt på våre nye rutiner, ja bortsett fra tirsdag da, som rett og slett var helt crazy. Det hele begynte på mandag med at Indira inviterte oss med på å besøke en landsby utenfor Katmandu dagen etter. Det eneste vi visste var at stedet helt noe lignende «Nuakott», at Jasmine og noen fler skulle være med, og at vi kom til å komme hjem igjen ca. kl 17 samme dag (nepali time..). Vi tenkte at jo, dette kunne jo være gøy å få med seg, så vi møtte opp hos Indira 6:30 neste dag. Etter det ble alt bare helt fantastisk merkelig. På veien til landsbyen plukket vi opp tre andre som også skulle være med, to australiere til og en argentiner. Med sjåføren var vi da sju stykker i en seks-manns-bil og satt forlengs, baklengs, sidelengs halvveis på hverandre uten setebelte, «nepali-style» som Indira kalte det. Vi hadde egentlig sett for oss at vi bare skulle kjøre en times tid til rett utenfor Katmandu, men landsbyen lå visst fem timer unna den. Seks med stopp. Litt av et eventyr ble det i hvert fall.

I løpet av uka har vi altså fått kjenne litt på våre nye rutiner, ja bortsett fra tirsdag da, som rett og slett var helt crazy. Det hele begynte på mandag med at Indira inviterte oss med på å besøke en landsby utenfor Katmandu dagen etter. Det eneste vi visste var at stedet helt noe lignende «Nuakott», at Jasmine og noen fler skulle være med, og at vi kom til å komme hjem igjen ca. kl 17 samme dag (nepali time..). Vi tenkte at jo, dette kunne jo være gøy å få med seg, så vi møtte opp hos Indira 6:30 neste dag. Etter det ble alt bare helt fantastisk merkelig. På veien til landsbyen plukket vi opp tre andre som også skulle være med, to australiere til og en argentiner. Med sjåføren var vi da sju stykker i en seks-manns-bil og satt forlengs, baklengs, sidelengs halvveis på hverandre uten setebelte, «nepali-style» som Indira kalte det. Vi hadde egentlig sett for oss at vi bare skulle kjøre en times tid til rett utenfor Katmandu, men landsbyen lå visst fem timer unna den. Seks med stopp. Litt av et eventyr ble det i hvert fall.

 

Til slutt kom vi fram til landsbyen, med blåmerker på litt diverse steder etter et litt variert terreng, og ble møtt av hele landsbyen som sto og vinket og namasteet oss velkommen. Hver og en av oss ble introdusert og gitt applaus og blomsterkrans. Først etter dette fant vi ut hvorfor vi var der, Indira og den ene australieren skulle tydeligvis gi ut seks skolestipend! I tillegg skulle Indira ha helseundervisning for kvinnene om menstruasjon og dele ut et sett til hver med gjenbrukbare bind. I Norge ville vi ikke en gang vurdert å bruke det, mens på landsbygda her er det en utrolig stor forbedring ettersom de tidligere bare har vært hjemme de dagene og brukt deler av sariene sine. Menstruasjon er et utrolig stort tabu her i Nepal og regler rundt det har blitt brukt som et undertrykkende middel mot kvinner. F.eks. er det i flere kaster veldig nøye regler på hvor man kan gå og hva man kan ta på fordi man er «uren». Indira, og flere organisasjoner her, jobber altså for å minske dette tabuet og hjelpe kvinner til å leve normale liv alle ukene i måneden. I tillegg til å få oppleve dette, fikk vi også dhal baat (ris, linsesuppe og curry som de spiser hver dag) og fersk bøffelyoghurt (smakte litt som helmelk med smørklumper i) mens vi så sola gå ned bak de mektige fjellene. Hele dagen var rett og slett et stort eventyr vi nesten ikke skjønner vi har vært med på.

Til slutt kom vi fram til landsbyen, med blåmerker på litt diverse steder etter et litt variert terreng, og ble møtt av hele landsbyen som sto og vinket og namasteet oss velkommen. Hver og en av oss ble introdusert og gitt applaus og blomsterkrans. Først etter dette fant vi ut hvorfor vi var der, Indira og den ene australieren skulle tydeligvis gi ut seks skolestipend! I tillegg skulle Indira ha helseundervisning for kvinnene om menstruasjon og dele ut et sett til hver med gjenbrukbare bind. I Norge ville vi ikke en gang vurdert å bruke det, mens på landsbygda her er det en utrolig stor forbedring ettersom de tidligere bare har vært hjemme de dagene og brukt deler av sariene sine. Menstruasjon er et utrolig stort tabu her i Nepal og regler rundt det har blitt brukt som et undertrykkende middel mot kvinner. F.eks. er det i flere kaster veldig nøye regler på hvor man kan gå og hva man kan ta på fordi man er «uren». Indira, og flere organisasjoner her, jobber altså for å minske dette tabuet og hjelpe kvinner til å leve normale liv alle ukene i måneden. I tillegg til å få oppleve dette, fikk vi også dhal baat (ris, linsesuppe og curry som de spiser hver dag) og fersk bøffelyoghurt (smakte litt som helmelk med smørklumper i) mens vi så sola gå ned bak de mektige fjellene. Hele dagen var rett og slett et stort eventyr vi nesten ikke skjønner vi har vært med på.

/ Ingrid och Sara

 

Tänkte avsluta med ett bibelord som jag har haft snurrande i mitt huvud den senaste veckan. Det är från Filipperbrevet 4:4-7 – Gläd er alltid i Herren. Än en gång vill jag säga: gläd er. 5 Låt alla människor se hur vänliga ni är. Herren är nära. 6 Gör er inga bekymmer för något utan låt Gud i allt få veta era önskningar genom åkallan och bön med tacksägelse. 7 Då skall Guds frid, som övergår allt förstånd, bevara era hjärtan och era tankar i Kristus Jesus.

Så gör er inga bekymringar!  Guds välsignelse och frid vare med er alla där hemma. / Team Nepal

Böneämnen:

-Hälsa, trots splittring att vi är ett team och ska få en bra sammanhållning tillsammans.

 

15554856_10154407347358393_1919482098_n

Webhotell levert av Nordic Hosting AS