Plutselig er tiden kommet for vårt siste blogginnlegg i Bangladesh. Vi kom hit alle sammen med ulike forventninger, og har møtt på mange ulike utfordringer (noen flere enn andre). Likevel er vi alle enige om at tiden har gått altfor fort. Det som vi så for oss kom til å være 6 lange uker, endte opp med å være over før vi nesten har lagt merke til det.

Som sagt kom vi hit med ulike forventinger og en tanke om hvordan ukene kom til å bli. Bangladesh byr på mange overraskelser, og allerede før vi reiste ble det endringer i planene. Vi har funnet ut at misjonærlivet er uforutsigbart, men det er helt fantastisk å leve det livet! Det har hvert fall vært det disse 6 ukene.

Misjonærfamilien Haaland hadde nettopp flyttet til Dhaka når vi kom ned og det har vært en utrolig god støtte å ha. Det å være i et land med ukjent språk, ukjent kultur og kommunikasjon er krevende. Derfor har det å ha en norsk familie lett tilgjengelig betydd mer enn vi hadde sett for oss.

Gerd Eli og Hallgeir Haaland med barn. Elisabeth Handeland Helberg (Global disippel 2013/2014)

I løpet av tiden her har vi fått oppleve utrolig mye. Vi har blitt sendt rundt på diverse arrangementer, sosiale sammenkomster og bidratt i området på ulike ting.
En av oppgavene våre har vært å undervise i “Spoken English” på Martin Luther College. Her har vi fått muligheten til å snakke med elevene og bygge vennskap samtidig som vi har vært lærere.

Gerd Eli Haaland har gjennom Normisjon begynt å jobbe i en bedrift som heter Basha her i Dhaka. De tar inn kvinner fra gata som har blitt utsatt for trafficking, prostitusjon og kanskje vold i hjemmet. Kvinnene får en mulighet til å starte på nytt. De får en plass å bo og blir lært opp til å sy eller lage smykker. På Basha er det et krav om at kvinnene må ha barn for å bli tatt inn. Barna får god oppfølging på et day care center som er i samme bygg, hvor de får vasket seg, de får mat og ordentlig klær. Vi fikk æren av å være med barna, noe som var utrolig givende å være med på. Vi har helt klart lagt igjen en del av hjertene våre hos disse barna.

Etter fire uker ble vi invitert i bryllup. Ingen av oss kjente brudeparet eller hadde møtt dem før, men i Bangladesh er det stas å få hvite gjester. Så da ble det en vinn-vinn-situasjon, for vi fikk oppleve bryllup og de fikk hvite gjester. Dette var et kristent bryllup, så helt Bangladesh-stil var det ikke, men en god del.

På lørdagen som var reiste vi på en liten tur nordover i landet. Nærmere bestemt Brahmanbazar. Her bodde familien Haaland for noen år siden, og de hadde veldig lyst til å vise oss en annen side av Bangladesh. Ettersom vi har vært i Dhaka hele tiden visste vi ikke helt hva vi kunne forvente av landsby-Bangladesh, når vi bare var vant til storby-Bangladesh.

Det vi fikk se var helt klart annerledes enn hva vi de siste ukene hadde sett i Dhaka. Trafikkbråk ble erstattet med fuglelyder og dyrelyder. Høye blokker, enorme mengder mennesker og ekstremt forurenset luft ble erstattet med lave hus, alenetid og mindre forurenset luft. Det ble rett og slett et avbrekk fra det stressende livet i Dhaka by. Det betyr ikke at vi ikke har trivdes i Dhaka, for det har vi helt klart. Innimellom er det godt med en liten pause og vi fikk endelig tid til å tenke litt (i ro og fred).

Tidligere og nåværende elever ved Gå Ut Senteret.

Vi er alle enige om at dette har vært en utrolig opplevelse. Vi er så takknemlige for alt vi har fått oppleve, alle menneskene vi har fått bli kjent med og ikke minst å se hvor mye Gud jobber her nede. Det er noe helt annet å se det som skjer i verden med egne øyne. Uttrykket “en urettferdig verden” har fått en helt annen mening nå enn før vi reiste.

Takk for oss, Bangladesh! Det har vært fantastisk å være her, og vi håper vi ses igjen.

23. februar 2018