I kirken i dag snakket en av mentorene våre, Hallgeir, om hvordan det ved et nytt år er naturlig å se både fremover og bakover. Én bør gjøre seg betenksom over hvordan Gud har vært til stedet i året som har vært og hvordan man ønsker at han skal være til stedet i tiden som kommer.

Det er rart å tenke tilbake til denne tiden i fjor. Da satt jeg på en liten militærbase langt oppe i Nord-Norge. Det var minus ti grader ute og full snøstorm. Inne satt jeg og hadde sendt av gårde en søknad til Gå ut Senteret. Jeg hadde lyst til å bruke et år på reise sammen med Gud. Jeg hadde lyst til å lære mer om mitt eget trosliv. Jeg hadde lyst til å lese mer i bibelen. Jeg hadde lyst til å være del av et større kristent felleskap og være med på å spre evangeliet.

Ett år senere sitter jeg her i Dhaka, Bangladesh, hvor det er lite som minner om minusgrader og snøstorm. Vi har nå bodd her i to måneder og har fått et godt innblikk i den bengalske kulturen, levemåten og religionen. Hva én bør gjøre og hva én ikke bør gjøre. Hva det vil si å leve som kvinne her og hvilke begrensinger det følger med. Hva bengalere spiser, hvordan ta rickshaw og ikke minst å lære oss å snakke bangla er noen av de tingene vi erfarer. Vi ser også de store forskjellene innad i samfunnet. Hvem som har fått mulighetene og hvem som strever på gaten. I en storby som Dhaka opplever én alle samfunnsklassene. Det finnes folk som bader i rikdom og velvære, men også mange som bor under blikktak og som lever fra hånd til munn.

Hver torsdag går vi veien mot jenteinternatet på Martin Luther College. Vi går gjennom et strøk som bærer preg av fattigdom. Menneskene der bor under blikktak og i skur, men samtidig virker det som om de aller fleste finner en måte å jobbe eller sysselsette seg på uansett situasjon. Jeg er så imponert over alle bengalerne som jeg ser setter seg selv i arbeid. Det finnes mange små kiosker og boder, men også folk som bare setter seg ned på et teppe og selger for eksempel nøtter eller annen små snacks. Noen finner seg jobb ved å sortere søppel, da all sorteringen alltid skjer etter søpla har blitt kastet. Andre setter seg klar for å pusse skoene til de forbipasserende. Uansett ser jeg mot hos dem, de jobber på hver dag for å forsørge familiene sine og for å gi seg selv verdige liv. Jeg blir så imponert.

Som jeg sa innledningsvis er det spennende å se tilbake på et år og på hvordan Gud har vært med og formet det. Jeg er takknemlig for å ha valgt Gå Ut Senteret. Det er en trygg arena for å utfordre, utvikle og forme sitt eget trosliv, en god støttespiller å ha i utlandet og ikke minst et fantastisk felleskap. Gud er god! Han går med deg hver dag og heier på deg!

 

Ei litta PS helt på slutten: Vi har vært på juleferie i Sri Lanka! Om du lurer på hvordan det var, så sjekk ut videoen under

28. januar 2019

Legg igjen en kommentar