Som skrevet tidligere, holder vår ene jobb til på hovedkontoret i Dhaka. For noen uker siden fikk vi muligheten til å besøke et annet kontor i landsbyen Bhaluka. Samarbeidspartneren til Basha, CUP (Children`s Uplifting Program), har et jenteinternat på samme plass som vi skulle bo på.
Til sammen har vi vært i Bhaluka to uker fordelt på tre ganger. Velkomsten vi har fått har vært så varm og gledelig, at det er tydelig å se at de setter pris på besøk. De stelte i stand med god mat, total makeover på bengalsk vis og mye lek på dagtid.
Jentene kommer fra gaten eller familier som ikke tar godt nok vare på dem. Selv om de bor på et barnehjem nå som mange av oss forbinder med noe negativt, har disse jentene fått et heldig utfall med tanke på omstendighetene.
I desember kom det ei ny jente til Bhaluka hostellet. Vi spurte henne om hun likte seg her, og hun svarte et smilende ja. Vi var usikre på om hun mente dette med tanke på at hun i en alder av ni år måtte flytte fra både familien og alt det kjente til noe helt ukjent. Alderen hennes kom som et sjokk fordi jenta på ni år var ikke mer enn 110 cm høy og ganske tynn. Vi fikk i ettertid høre at familien ikke prioriterte å gi henne grønsaker og at mangelen på dette var årsaken til hennes lille kropp. Familiene til disse jentene er fattige og bor i slummen, men de er ikke så fattige at de ikke har rå til å gi barnet sitt grønsaker. De spiste det selv, men prioriterte rett og slett ikke riktig ernæring til datteren sin. Med dette i bakhodet kan vi vite at når hun sa at hun likte seg her, så mente hun det.
En annen historie er om ei jente med samme navn. Alderen hennes er uvisst, men hun sier selv at hun er 13 år noe som virker passende. Hun flyttet hit i fjor og hadde før det jobbet seks år som hushjelp fordi hun var uten familie og hjem. Å jobbe som hushjelp innebærer lange dager, mest sannsynlig vold, bo på et lite rom i samme hus og spise det de ikke spiser. Humøret til jentene på hostellet kan snu drastisk, men denne jenta er nesten konstant glad. Hostell sjefen sa at før hun kom til Bhaluka var hun aldri glad, noe som er veldig vanskelig å forestille seg. Denne jenta er tullete, lattermild og blant de mest smilende jentene vi har vært bort i. Både vi og henne er veldig glade for at hun har fått mulighet til å kunne være den hun er.
Ukene vår sammen var fylt av kjærlighet, latter og mye morro. Jentene fortalte oss gjentatte ganger at de ville savne oss og at de var veldig glade i oss. Noe av det vanskeligste vi opplevde gjennom oppholdet var at de trodde dette var ensidig. Omsorgssvikt i fortiden deres har nok påvirket deres tillit til andre. Å innse at noen så flotte jenter ikke har fått den omsorgen de fortjener gjør fortsatt vondt å tenke på. De ble skilt fra familien i en alt for tidlig alder fordi det ikke fantes en bedre mulighet eller fordi de ikke var ønsket. Vi kan ringe foreldrene våre til en hver tid og vite at de bryr seg, og tanken på at de ikke har den samme vissheten føles urettferdig.
Hver og en av jentene har en spesiell plass i hjertet. Som alle andre, har de særegne trekk som er med på å gjøre dem unike. Det var enten det beundringsverdige smilet, den tullete humoren, den tøffe attituden, de utallige klemmene eller den behagelige væremåten. Vi har aldri vært borti et bånd som knyttes så sterkt over bare 14 dager. Heldigvis har vi lært Lotta diddi hvordan man ringer på messenger!
