Det å dra til et land fylt av fattigdom, likestillingsproblemer, barnearbeid osv. for så å tenke over «hvor heldige vi er som lever i velstands-Norge«, ikke minst «å komme hjem igjen til Norge og sette mer pris på livet«. Sitatet «tenk på barna i Afrika» er noe mange nordmenn får inn ved morsmelken. Dette er virkelig et av livets største klisjeer. Det føles ut som en så stor klisje at det ikke er en realitet lengre, men kort og greit: her i Bangladesh kjenner jeg på det.

Jeg har hørt det før. En familie på 5, mor, far, tre barn. Bor i et skur av et hus på 9 kvadratmeter, blikktak, seng av planker og to tepper, ris til frokost, lunsj og middag. Jeg har antagelig hørt det før, blitt rørt, så glemt det igjen. Hørt en annen historie, blitt rørt, så glemt det igjen. De fleste av oss har antagelig hørt og gjort det. Når jeg nå ser det med egne øyne blir jeg ikke bare rørt, jeg kjenner det på hele kroppen, i fingre og tær, mage og knær.

Ikke bare er man heldige som får bo i Norge, men vi er heldige fordi vi har muligheten til å gjøre en forskjell for andre som ikke er like heldige oss. Som ikke fikk de samme mulighetene vi fikk. Her i Bangladesh jobber vi blant annet i bedriften Basha. Her har vi fått muligheten til å hjelpe til i produksjon og administrasjon. Vi her to ganger i uken, i tillegg til et par timer i barnehagen om dagen. Her følger de et program for at alle barn skal få i seg næring. En gang i måneden kommer en lege for å ta en sjekk på alle barna. Om barnet er underernært får det et egg og et glass melk hver morgen i en bestemt periode bestemt av lege. Dette er et utrolig bra program og redder noe som kunne bli en svært dårlig helse til mange barn.

Ordet «privilegert» har blitt viktig for meg her nede. Det er nok den følelsene jeg har følt sterkest på her i Bangladesh. Jeg trakk livets vinnerloddet da jeg ble født for 20 år siden. Siden da har livet vært en reise liknende en berg-og-dal-bane, men har alltid hatt familie, venner og staten som har støttet opp. Det er et privilegium jeg tror mange tar forgitt, eller bare glemmer å sette pris på. Det er vanskelig å forstå hvordan verden har blitt som den har blitt. Her kan man lete etter svar i religion, etikk eller historien som står sort på hvitt. Uansett forklaring, vil det ikke forandre faktumet at vi har et ansvar for en forandring. Respekten for vårt privilegium og å aldri ta det forgitt, mener jeg da er ekstremt ideelt.

Tiggere er vanlig å treffe på. De prater til oss, tar på oss og noen ganger følger de også etter. Her om dagen på markedet var det ei dame som fulgte etter oss i sikkert 30 minutter. Tenk å ha så lite, at du blir så desperat. Selv om vi mener tigging ikke er løsningen på fattigdom, så er det sjeldent lett å si nei, selv om det likevel er det vi gjør. Noe annet vil være å vise at det er greit og kanskje produktivt å ty til tigging.

Det er derimot også vanlig å gå gatelangs for å selge ting som klistremerker, bøker eller blomster. Her er det lettere å si ja. Da viser vi heller at det å jobbe for pengene er bra.
Her om dagen var møtte vi på en liten jente i en park som kom i skittene klær med bare føtter og solgte roser fra en liten plast kanne. Tenk at en familie er så desperate at de sender ut lille jenta, som ikke ser ut til å være eldre enn 6 år, gatelangs for å selge blomster!

Det som gjør det enda tristere er at dette er normalt, og det gjøres ikke nok med det. Denne nydelige jenta kjøpte vi blomster av og hun ble sittende med oss i nærmest en time. Brus fikk hun også. Hun sa først hun ville spare den til hun kom hjem og drikke den imorgen, men så fort hun smakte, gikk den ned på høykant.
Det er det ofte barn som selger disse tingene. Igjen blir man sittende å lure, hvordan kan det gå så galt at du sender den lille jenta eller den lille gutten din ut i gaten for å få mat på bordet?

Her i Bangladesh har en av livets klisjeer blitt mer verdifull enn noen gang. Jeg tenker at det viktigste av alt er å akseptere og forstå at ting er som det, forstå å ta ansvar for en forandring. Da ligger det mye i det å være takknemlig og være bevisst på sitt privilegium som har et bredt utvalg av mat, en velferdsstat og at man bor i hus eller leilighet på større enn 9 kvadratmeter.

-Nora, Team Bangladesh

Comments

Comments closed