Som resten av nordmennene som var utenlands i koronaviruset brøt ut, ble også vår hjemreise tidligere enn planlagt. Å si farvel til så mange folk på kun en halv dag kom veldig uforberedt på meg.

Lørdag den 14. mars møtte jeg og Nora opp på Basha og måtte fortelle at dette var vår siste dag der. Det ble en tårefylt avskjed da vi stod foran alle de vakre og sterke kvinnene. Vi var forberedt på at det kom til å bli rørende for vår del, men å se at kvinnene også felte noen tårer gjorde situasjonen enda mer rørende.

Glede tross trist avskjed

Å si hade til barna på Daycare var mer fylt av latter og smil. Med tanke på alt som skulle rekkes hadde vi ikke særlig mye tid til å ta farvel. Til tross for dette ble fort fem minutter til ti, ti ble til tjue og før vi visste ordet av hadde vi maksimert tiden så mye vi kunne. Det føltes både trist, rart og uvirkelig å plutselig dra fra en så gledefylt stemning med de mest nydelige barna vi vet om.

Søndagens avskjed på Martin Luther College derimot, ble etter litt betenkningstid og råd fra andre avlyst. Dette var ekstremt trist, men vi valgte å gjøre det for å redusere smittespredningen. Heldigvis hadde vi vært innom hostellene et par dager før og fikk en koselig siste stund sammen med noen av studentene der. I tillegg til det fikk vi med oss vår siste Dhaka Youth Fellowship-samling og takket for et varmt og godt fellesskap.

Noen andre vi dessverre ikke fikk sagt ordentlig hade til var Bangladesh Street Kids. Disse barna har i likhet med alle andre også fått en viktig plass i hjertet vårt. Den siste gangen vi var der fikk vi heldigvis møtt de fleste og hadde mye morro sammen, men avskjeden måtte bli på Messenger i stedet for i virkeligheten.

Vi er heldige

Med tanke på andres situasjoner som enten måtte dra uten å si hade i det hele tatt, hatt ferier som har blitt avbrutt og lange opphold som ble halvverte, er vi blant de heldige. Vi gikk glipp av to uker som så klart var viktige både for vår egen og andres del med tanke på innstillingen, men vi fikk sagt farvel til de fleste og sendt meldinger til de vi ikke fikk møtt.

Uendelig takknemlig

Mens jeg skriver dette innlegget kjenner jeg at tårene ligger tett og hjertet blir varmt. Jeg er uendelig takknemlig for alt Bangladesh har gitt meg og kunne ikke vært foruten denne opplevelsen. Bangladesh kryr av sterke og gode mennesker som jeg virkelig ser opp til og savner.

Jeg savner den ekstreme girl-poweren på Basha, klemme-overdosen på Daycare, hangoutene på hostellet og Dhaka Youth Fellowship, undervisningen på Maritn Luther College, tull og tøys i Bhaluka, være med de kuleste skaterkidsa og ikke minst den fantastiske familien vi bodde hos. Som vi prøvde å lære noen av de vi møtte, er savn noe positivt og jeg håper og tror at det vil prege meg i lang tid.

Comments

Herlig å lese om erfaringene dine i Bangladesh! Veldig godt og varmt skrevet! Bruk lærdommen i møte med innvandrere i Norge også. De trenger å bli sett! Jeg har vært lærer på Voksenopplæringa i Sandefjord i 22 år. Fortsetter, selv om jeg er 67 😆 Vi har en elev fra Bangladesh nå. Jeg er lærer og har vært misjonær i Bhutan og Thailand (nms der) Traff min Burmesiske mann i Bangkok. Ønsker deg Guds ledelse over framtidsplanene. Klem fra Karin K. Win

Takk for det, Karin! Jeg tror mange/alle vi som har gått på GUS i år har fått øynene opp for innvandrer arbeidet i Norge og en del av oss kommer til å engasjere oss i det videre. 🙂 Takk for oppmuntringen!

Legg igjen en kommentar