Fjorten år gamle meg sykler til skolen med vennene mine. Jeg liker skolen, men det er friminuttene som er blitt litt mer utfordrende. Hvem skal jeg være med denne gangen? De som er ute eller de som er i kantina? Er jeg egentlig velkommen noe sted?
Nå, sju år senere, skulle man tro at kunsten ‘å vinne venner’ var godt utviklet. Men hadde det ikke vært for at jeg ble med i et kristent ungdomsarbeid på videregående, så hadde jeg tvilsomt vært mye klokere enn da jeg var fjorten.
I kirka fikk jeg oppleve å bli tatt imot, og jeg trengte ikke lure på om jeg var velkommen, for det var jeg. Uansett hvor jeg satt i benkeradene eller i kafeen etter møtet, var det noen som møtte meg med et varmt smil og anerkjennende blikk.
Hva gjorde at disse ukjente personene anerkjente meg? Mens jeg aldri kunne være sikker på klassekameratene jeg møtte hver dag?
Gud. Ikke en fjern Gud, men en relasjonell Gud.
I en kjeller på militærleiren snakket jeg i telefonen med rektor Ørjan. Etter 20 minutter var jeg overbevist om at Gå Ut Senteret var et sted jeg ville starte. Ikke på grunn av opplegget eller visjonen, men relasjonen. Det tok ikke mer enn 20 minutter på telefon, før jeg skjønte at Ørjan også ville møte meg og de andre studentene med et varmt smil og anerkjennende blikk.
Etter den første måneden på Gå Ut Senteret har jeg igjen blitt fascinert av en kjærlighet mellom ukjente personer. 50 studenter hvor de færreste kjenner hverandre fra før, men allerede etter første kveld var det som vi var gamle bekjente. I dagene og ukene som fulgte var det som om disse gamle bekjente gjenopptok vennskapet. Og det var lett, slik det er for gode venner som møtes igjen.
Og så kan du spørre; «Men var det ikke kun et fåtall som kjente hverandre fra før?» Jo. Men vi kjente alle til den samme Gud, og vi er der med Guds ånd mitt iblant oss.
Og det utgjør hele forskjellen.
«For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»
Matt 18:20
Og med en setning vil jeg oppsummere det; Gå Ut Senteret er med på å gjøre en relasjonell Gud synlig.