For snart tre uker siden startet vi på turen vi har gledet oss til og ventet på i mange måneder. Lite visste vi om det vi ville møte i Ecuador, og vi kan mildt sagt si at det svirret mange tanker rundt i hodet: Vil det bli slik vi har blitt fortalt av tidligere elever? Hvordan vil vi klare oss i et ukjent land som et team på to? Og hva med språket? Vil vi klare å kommunisere med de vi møter?
Vårt nye hjem
De første ukene bor vi i Cuenca, en helt nydelig by som ligger omtrent 2600 moh. Her går vi på språkskole for å forbedre språket litt før vi flytter til en liten by som heter Cañar. Som om vi ikke allerede bor høyt nok, ligger Cañar på rundt 3200 moh.
På språkskolen har vi en til en undervisning med hver vår lærer. Det er utrolig lærerikt, men å være eneste elev i klasserommet er også overraskende slitsomt. Man har ikke mulighet til å koble ut et eneste sekund, men må alltid være klar for å svare på neste spørsmål.
Språkskolen ligger i Cuenca sentrum. På vei hjem fra skolen er det ikke til å unngå å gå forbi minst ett par kirker på veien. Det sies nemlig at byen har 52 kirker, en for hver uke i året, og Cuenca er ikke en så stor by!
Vertsfamilier
Den siste tiden har vi bodd i hver vår vertsfamilie. Det var litt rart og skummelt å skulle flytte fra hverandre etter kun en uke i et helt ukjent land, men det har vist seg å gå veldig fint og vi fikk på den måten oppleve landet på en litt annen måte. Vi har fått praktisere mye spansk, følt på hvordan det er å bo i en vanlig ecuadoriansk familie og spist lokal mat (som for det meste består av suppe, ris og kylling). Begge har også fått mulighet til å smake nasjonalretten Cuy, altså helstekt marsvin. Det smaker faktisk overraskende godt! Ellers har familiene tatt oss med på ulike ting byen og landet har å by på.
Vi flytter igjen!
Om noen dager flytter vi til fjellbyen Cañar der vi skal få jobbe på en skole som heter ”Muchuk Kawsay”, også kalt Tambo-skolen. Her kan elevene gå helt fra førskolealder til fullført videregående. Skolen gir kichwa-indianere mulighet til å bevare egen kultur og språk. I tillegg får barn med en eller annen form for utviklingshemming mulighet til å fullføre skolen, noe som ikke er selvsagt i Ecuador. Eilin skal jobbe med elevene som trenger tilrettelagt undervisning, mens Sylvelin skal få jobbe som engelsklærer.
Vi gleder oss så mye til å begynne i arbeid på skolen, og ser fram til å se hvordan Gud kan bruke oss igjennom arbeidet vi gjør og gjennom folkene vi blir kjent med!
¡Hasta luego!
