Første uke under ekvator

Vi satt oss på flyet med mange forventninger, selv om vi egentlig ikke vet hva vi kunne forvente. Vi visste ikke hvor vi skulle bo, eller om det var noe kjent med det som ville møte oss.

Uansett hvor lite vi visste om hva vi hadde foran oss, visste vi hvert fall en ting – vi reiser ikke alene. Trygge i tanken på at vi skulle på eventyr med Gud, dro vi ut i verden med stort pågangsmot og godt humør. Turen gikk til Bali, vårt nye hjem.

Vi kom oss frem, og det i seg selv var et mål. Vår andre oppgave var å finne ut hvor vi skulle bo. Hadde vi egentlig noe ly for natten? Vi kom frem til at vi var smarte som hadde tatt med oss hengekøyer– men fikk heldigvis ikke bruk for dem første natten. Mentorene våre hadde funnet et sted til oss mens vi satt på flyet nedover. Det viste seg at vi skulle flytte inn i andreetasje hos vår kjære Oma(bestemor) Kim. Oma er ei lokal og nydelig bønnedame som smiler konstant, og vi er kjempe takknemlige for at hun har tatt oss imot med åpne armer. Nabolaget er også supert, og vi er blitt lovet yogatimer av dama over gata.

Det neste som møtte oss var at mentorene våre satte sin fulle tillit til at vi skulle arrangere en julefest. Denne skulle holdes for tretti barn fra gatesenteret, som Balilife Foundation driver her på Bali. Til tross for varmen vi var kommet til, kombinert med jet-lag var det rett ut å kjøpe inn gaver og ting til juleaktiviteter for barna. Gjengen er enige om at vi koste oss minst like mye som barna med nisse, bading og aktiviteter. Ikke nok med det, skulle vi også bli selvstendige – vi skulle ut alene i trafikken. Dette har gått overraskende bra hvis man ser vekk i fra en del kvelte skrik og konstant gipsing!

Vi har nå endelig fått startet med språkkurs, som er kjempespennende samtidig som det er utfordrende. Litt frustrasjon blir det når man etter tiende gangen ikke greier den ene glosen, men vi kommer oss, og gleder oss til å komme mer inn på de lokale og bryte språkbarrieren som ligger i lufta.

Ellers blir fritiden foreløpig fylt av surfing, kjøring, mye mat og donuts. Den siste uken er det ikke sjeldent vi har hørt Sveinung si: «Eg e gira på å surfe!» eller Martin: «I da ska æ ha donuts!». Vi gleder oss til å bli bedre kjent med vårt nye hjem, og ser frem til å bo her de neste månedene. Sampai Jumpa!