Når jeg først fant ut at jeg skulle til Kambodsja så var jeg usikker på hva jeg egentlig tenkte. Jeg hadde Kambodsja som andrevalg fordi jeg likte hvordan navnet uttales. Derfor var det første jeg tenkte noe lignende som «Jeg vet jo INGENTING om dette landet!» Jeg var litt fortvila over at førstevalget ikke ble valgt, likevel var jeg nysgjerrig på dette nye landet jeg skulle flytte til i 4,5 måned.
Nå er jeg mer og mer sikker på at Kambodsja er landet for meg, jeg kan fortsatt ikke mye om landet, men jeg har visse forventninger, MANGE forventninger. Noen er positive og andre litt negative, jeg prøver å samle sammen info som et puslespill jeg prøver å sette sammen. Jeg er typen som liker å vite alle detaljer om alt, men som vi alle vet er ikke dette et realistisk mål å oppnå.
Jeg har vært veldig spent før utreise som skjer nå snart. Det er masse jeg vil gjøre og jeg har mange tanker om hva som kan skje. Med alle disse teoriene jeg har skapt i hodet, er det lett å glemme det turen egentlig handler om, nemlig å vitne til det Gud gjør her og nå. En tur som dette kan bli tolket som en «krevende» eller «livsforvandlende» tur, eller at alt må være perfekt. Du kan jo ta det sånn.
ELLER så kan du se turen som en invitasjon til å møte Gud der du er. Å slippe tanken på at du må «vite alt» og bare la Gud styre. Jeg trenger bare å ønske å være med på det Gud vil gjøre i Kambodsja. At jeg får lov å være invitert til å vitne til det Gud gjør i et annet land er en velsignelse jeg ikke vil ta for gitt. Selv om forventningene mine har vært store, vil jeg ha ro i at jeg ikke trenger noe stort. Jeg fokuserer for mye på detaljene mens Gud vil vise HELE puslespillet av det han gjør, selv om det er brikke for brikke.
