Barnehjem og språkskole
Tre dager i uken hjelper vi til på et statlig drevet barnehjem for barn med funksjonsnedsettelser. Her bor det ca. 180 barn. Ofte sendes barn med spesielle behov på barnehjem fordi foreldrene ikke har mulighet til å ta vare på barna, og det kan handle om mangel på plass, tid, kunnskap eller penger. Det finnes lite hjelp å få til oppfølging og tilrettelegging når man har et barn med spesielle behov som bor hjemme, og for mange blir da den enkleste løsningen å sende dem bort.
Normisjon har et team på seks damer som jobber på barnehjemmet tre dager i uken, og det er disse vi er så heldige å få være med på jobb. De hjelper til med mating, lek og terapi for barna. På vår avdeling bor flere av de svakeste barna, og når en statlig ansatt har ansvaret for ca. 10 barn, er det vanskelig å få tid til mer enn det mest nødvendige. Vi ser hvor betydningsfullt arbeidet til Normisjon er for barnas utvikling og trivsel, og vi er glade for at vår tilstedeværelse bidrar til at enda flere av barna blir sett.
Selv om arbeidet her kan være utfordrende, oppleves dagene på barnehjemmet både givende og meningsfulle. Vi er blitt så glade i barna allerede, og det er så fantastisk å få lov til å klemme dem, leke med dem, se dem smile og le og gi dem litt etterlengtet oppmerksomhet.
Det andre stedet vi har praksis er på en språkskole i byen. Her er vi to dager i uken. Først er det vi som er elever og lærer aserbajdsjansk, og etterpå er vi assistenter i noen engelsktimer. Det er litt av en kontrast å gå fra å jobbe med barna på barnehjemmet den ene dagen, og så til friske barn på språkskolen, men vi trives godt med begge deler.
Tur til Georgia
Forrige lørdag tok vi oss derimot et lite avbrekk fra hverdagen her – og dro til Georgia for å fornye visum.
Vi satte oss på nattoget lørdagskveld, og våknet opp mer eller mindre uthvilte i Georgia. Med oss på tur var mentoren vår Synnøve, og Laila og Sigmund – som skal være volontører her for Normisjon i et helt år. Første stopp var hovedstaden Tbilisi. Landene i Kaukasus ligger helt på grensen mellom Asia og Europa, og hvilken verdensdel de tilhører er nok den definisjonssak – men Georgia føltes betraktelig mer europeisk enn Aserbajdsjan. Tbilisi er en vakker by, full av fargerike gamle bygninger, og mange kirker. Dagen vår gikk til sightseeing i byen, utallige kirke-besøk og mye god mat.
Dagen etter gikk turen videre mot byen Telavi. Vi hadde ikke mange dagene i Georgia, og måtte derfor utnytte hver dag til det fulle. Vi leide oss vår egen privatsjåfør, som gav oss muligheten til å se litt mer av landet. Første stopp var ved klosteret til St. Nino, så i den vakre, lille byen Signagi før vi var fremme ved gjestehuset vårt i Telavi ved solnedgang.
Azerbaijan Border. Good Luck.
Neste dag dro vi tilbake mot øst. Vi krysset grensa fra Georgia til fots, etter en tre-timers lang tur i minibuss. Da vi nærmet oss grensa kjørte vi forbi et stort blått skilt med teksten «Azerbaijan Border. Good Luck.» Da lo vi godt, men regner med at det var en dårlig oversatt lykkeønskning i stedet for noe som kunne virke som en advarsel.
Over grensa ventet en bekjent av Synnøve med minibuss, og tok oss videre mot byen Sheki, en vakker by med en rik historie. Her besøkte vi en av de få kirkene i Aserbajdsjan, kirka i Kish – som er blitt restaurert til et museum.
Vi besøkte også arbeidet til Normisjon i Sheki. De driver et engelskkurs for barn, og jobber med oppfølging av barn med spesielle behov som bor hjemme. Et godt og viktig arbeid. Senere på kvelden var vi invitert hjem på middag hos en av medarbeiderne der, og fikk virkelig kjenne på den store gjestfriheten i landet.
Gjestfrihet og hjertevarme på landsbygda
På vei hjem fra Sheki dro vi ut på landsbygda for å besøke Udi-folket. Det er en kristen minoritetsgruppe som etter år med stengte kirker ikke lengre visste hva den kristne tro innebar. Normisjon har jobbet for å bevare deres kultur, historie, språk, religion og tradisjoner, og har bidratt til å gjenopprette en av deres gamle kirker.
Her fikk vi besøke en skole, hvor de blant annet driver med morsmålsopplæring. Vi besøkte også den restaurerte kirken, og fikk et lite innblikk i Udi-folkets historie.
Vi var også invitert hjem til to familier, og fikk igjen oppleve gjestfriheten og hjertevarmen hos aserbajdsjanere. Ute på landsbygda er kontrasten stor til moderne Baku. Her er livet enklere, mulighetene færre, men menneskene minst like varme.
«Hjemme» i Baku
Etter en kort men innholdsrik tur var vi hjemme igjen i Baku, og tilbake i hverdagen her. På en måte føles livet her så naturlig ut, som om vi har vært her i flere måneder. Vi tar bussen, går på butikken, lager middag og alle de dagligdagse tingene er blitt så normale å gjøre her. Samtidig husker vi dagen vi kom som om det var i går, og vi lærer stadig nye ting og opplever ting som er annerledes her enn hjemme. Hverdagen i Norge føles fjern, samtidig vet vi at den ikke er langt borte.
Vi er veldig takknemlige for alt vi får se, oppleve, lære og være med på – og for alle de fine menneskene vi får møte her. Tiden løper fra oss, men samtidig ser vi tilbake på et svært innholdsrikt opphold så langt. Heldigvis har vi to hele uker igjen – som vi skal nyte så godt som vi klarer!
