Jeg var skeptisk, med fordommer og misforståelser om den kristne tro. Jeg hadde mest lyst til å trekke på skuldrene og tenke at tro var noe fint for andre, men ikke noe som kunne ha relevans i mitt liv. Likevel begynte det å skje ting. Noe inni meg trakk meg i en retning i å oppsøke kunnskap om kristendommen. Gjennom våren fikk jeg høre historier om Jesus som traff meg på en ny måte, jeg møtte mennesker som levde med en tro som virket ekte, og jeg oppdaget gradvis at jeg ikke lenger kunne ignorere spørsmålet:
Hva om Gud faktisk finnes?
Da jeg innså at Jesus virkelig hadde levd, dødd og stått opp igjen, og at han kalte meg til å være hans disippel, ble alt snudd på hodet. Jeg kunne ikke lenger bare betrakte troen utenfra, men det ble en levende virkelighet og sannhet som endret hele mitt verdenssyn. Og midt i denne prosessen dukket Gå Ut Senteret opp. Gjennom venner, bekjente og Norkirken Trondheim Salem fikk jeg høre om skolen, og det var som om timingen var perfekt. Jeg trengte et sted hvor jeg kunne stoppe opp, dykke ned i spørsmålene mine og bygge et fundament i troen.
Kickstart på Oppdal
Da jeg startet på GUS, fikk vi en oppstart jeg aldri kommer til å glemme. Hele skolen dro til Oppdal og bodde sammen i to netter. På dagtid var det undervisning og lovsang, på kvelden forbønn, latter og samtaler. Og midt imellom hadde vi fotball, rebusløp og potetløp – for det er visst helt nødvendig å se medelevene konkurrere mens de hopper rundt med en potet på skje.
Det er rart å si det, men måltidene var kanskje det aller viktigste. Når man deler et måltid sammen og hverdagen rundt et bord, skjer det noe magisk. Man begynner å se menneskene bak førsteinntrykkene, og plutselig har man begynnelsen på en stor familie.
Når brikkene falt på plass
En undervisning som virkelig satte inntrykk hos meg, var gjennomgangen av Bibelens store fortelling. Det var mye informasjon, og jeg rakk ikke en gang å skrive ned notater, men det var skikkelig kult; For første gang så jeg hvordan bibelen faktisk henger sammen, hvordan historien i Det gamle testamentet peker framover, og hvordan Det nye testamentet viser oss oppfyllelsen i Jesus. Det føltes litt som å se en film jeg tidligere bare hadde fått tilfeldige klipp fra. Og plutselig så jeg hele sammenhengen, hele plottet, WOW! Hele hodet mitt ble bare fylt av hvor stor og herlig denne historien er og hvor fantastisk det er å få være en del av dette.
Like mye som undervisningen, er det menneskene på GUS som former meg. Klassen vår består av folk med helt forskjellige bakgrunner – noen har vokst opp med tro hele livet, mens andre, som meg, har kommet til tro nylig. Det gir rom for både tvil, undring, håp og vitnesbyrd – alt sammen side om side i hverdagen. Gjennom Norkirken Salem har jeg dessuten fått en smakebit av hvordan et menighetsliv kan se ut i praksis. Her møter jeg unge voksne som lever ut troen sin på forskjellige måter, og jeg får både bidra selv og lære av andre. Det peker hele tiden mot noe større – at tro ikke bare er teori, men et liv som leves sammen med andre.
Hva nå?
Foran oss ligger et år med mange øyeblikk. Jeg ser frem til fellesskapet, samtalene og undervisningen – og ikke minst studieturen til Roma, hvor vi skal få oppleve Bibelens historie på nært hold.
Men aller mest ser jeg frem til å oppdage mer av hvem Gud egentlig er. Jeg startet denne reisen med masse spørsmål, og jeg tror jeg kommer til å ha mange flere spørsmål underveis. Men jeg vet at det er nettopp i spørsmålene at jeg kom til å tro, og at jeg kommer til å vokse enda mer.
Så, kan Gud virkelig finnes?
Svaret er et klinkende ja! Men ikke bare et teoretisk ja. Jeg har hørt at han er en levende Gud, som kan oppleves og erfares, midt i fellesskapet, i Bibelen, og i hverdagen. Og det er nettopp dette jeg ønsker å oppleve mer av dette året.
