Når vi skriver dette, sitter vi med koffertene pakket og klare for å reise hjem i morgen. Det føles nesten litt uvirkelig. Vi kom til Japan uten å helt vite hva som ventet oss. Nå reiser vi hjem med minner, relasjoner og erfaringer vi aldri kunne sett for oss på forhånd. Det er rart hvordan flere måneder kan føles som både et helt liv, og samtidig bare et øyeblikk.
Fra storbyliv til øyliv
De første to månedene våre var i Nagoya. En storby full av mennesker, tempo og inntrykk. Dagene var varierte og innholdsrike, og vi fikk møte mange mennesker gjennom språkkafé, universitet og ulike aktiviteter. Det var her vi virkelig fikk kjenne på hvordan det er å bygge relasjoner i en kultur hvor ting tar tid.
Vi lærte å ta initiativ. Å gå bort til noen. Starte en samtale. Tåle stillhet. Og ikke minst, å ikke gi opp selv om det føltes vanskelig. Etter to måneder gikk reisen videre til en helt annen verden. Yoron. En liten øy sør i Japan, med hvite strender, jordbruk og et helt annet tempo. Overgangen fra by til øy var stor, men også utrolig fin. Her ble livet enklere, roligere og mer relasjonsbasert.
Livet på Yoron
På Yoron startet dagene tidlig, ofte med strandrydding før frokost. Det høres kanskje lite ut, men det ble en av de viktigste arenaene vi hadde. Her møtte vi lokale, jobbet sammen og fikk naturlige samtaler.
Resten av dagene gikk mye i relasjoner. Kafebesøk, aktiviteter, tilfeldige møter og tid med mennesker vi hadde blitt kjent med. Kveldene var ofte fylt med volleyball, spill eller engelsk kafe. Det var gjennom det jevne, trofaste og hverdagslige at relasjoner virkelig fikk vokse.
Når tempoet senkes
Noe av det vi har lært mest av på Yoron er verdien av å senke tempoet. I en verden hvor vi ofte måler verdi i hvor mye vi gjør, fikk vi her erfare at det handler mer om hvem vi er, og hvem vi er for andre.
Vi hadde god tid. Tid til å lytte. Tid til å være til stede. Og kanskje var det nettopp derfor relasjonene også gikk dypere?
Gud i begge sesonger
Det er interessant å se tilbake på hvordan Gud har vært med, både i Nagoya og på Yoron.
I storbyen lærte vi å være frimodige. Å ta steg ut av komfortsonen. Å møte mange mennesker og så frø. På øya lærte vi å lytte dypere til Gud. Å stå i relasjoner over tid. Å jobbe med pionerarbeid.
To helt forskjellige steder, men med samme Gud, som jobber på ulike måter i ulike sesonger. Vi har fått se små glimt av hva Gud gjør. Samtaler om tro, mennesker som åpner seg, og øyeblikk hvor vi bare kjenner at “her er Gud”.
Takknemlighet og avskjed
Nå står vi ved slutten av dette kapittelet. Vi har hatt rundt to uker ferie innimellom alt, hvor vi har fått hvile, oppleve og ta inn alt vi står i. Det har vært godt, og nødvendig.
Men det som sitter sterkest igjen, er menneskene. Ansiktene. Samtalene. Latteren. De små øyeblikkene som ikke kan planlegges.
Det er rart å skulle si hadde. Noen relasjoner føles som de akkurat har begynt.
Samtidig reiser vi hjem med en dyp takknemlighet. For alt vi har fått oppleve. For alt Gud har gjort. Og for alt vi har fått være en liten del av. Japan har satt spor i oss.
Sayonara
