Vi har nå vært i Paraguay i en måned. Fire uker, 11 000 kilometer fra kjente Norge. På disse ukene har vi opplevd kultur, imøtekommende og varme mennesker, språkforvirring og praksis.
Vi har opplevd vær, både storm og regnvær som har kutta strømmen, men også strålende sol og over 30 varmegrader. Vi har blitt bedre kjent med misjonærfamilien vi bor ved siden av, voluntøren Sanan og misjonæraspiranten Marisel som også har vært spansklæreren vår, samt oss selv og hverandre på teamet. Paraguay er virkelig blitt vårt nye hjem der vi har funnet en familie i hverandre, vi har kirka vår rett over veien for huset vårt og vi har fått mange nye venner.
Før vi kom hit fikk vi høre at Paraguayteamet er et av de teamene som blir best kjent med lokalbefolkningen og lokalkulturen i landet de er i. Denne meningen var kanskje subjektiv, men dette er noe vi har følt på denne måneden. De lokale har fra dag én møtt oss med åpne armer og store smil og de setter seg ned med oss, prater med oss, ler med oss og drikker tereré med oss. De inkluderer oss, tar oss med på turer, spiller spill med oss og er tilstede sammen med oss. Vi har fått høre livshistorier og møtt og besøkt mange ulike mennesker fra menigheten. De er tålmodige, de er herlige, og vi kjenner oss utrolig takknemlige for å ha blitt tatt med inn i vennegjengen deres.
Vår paraguayske hverdag
Språkskole og praksis har preget store deler av denne måneden. Vi har startet ukedagene med morgenandakt og stilletid før vi fortsatte med spanskundervisning. Vanligvis er det Thomas eller Camilla (misjonærparet) eller Marisel som har holdt andakt og delt vitnesbyrd, men vi har også blitt utfordret på dette. Vi har delt vitnesbyrd, tanker, sanger og bibelhistorier som betyr mye for oss. Vi har allerede hatt sterke opplevelser sammen som team med Gud og det er utrolig givende og trosstyrkende å høre andres opplevelser med Gud.
På språkskolen har vi lært og repetert mye, vi har vært frustrert og irritert, men vi har også snakket mye med mange ulike folk, og selv om spansken ikke er helt perfekt gjør vi oss forstått og forstår ting som skjer og sies, vel, for det meste..
På møtet på søndag skjønte vi derimot ikke hva som foregikk. Pastoren snakket mye på guaraní igjennom talen sin noe som gjorde det vanskelig å følge med. Etter talen sa pastoren noe og flere gikk fram til scenen. Dette er noe de har gjort før, at de som ønsker forbønn kan gå frem. Alle tre på teamet satt dermed med spørrende ansikter når etterhvert hele menigheten bevegde seg opp mot scenen. Hva i alle dager foregikk? Til slutt var det kun oss tre som satt igjen i salen og vi hadde ikke peiling på hva som skjedde eller hva vi skulle og der oppe stod hele menigheten og så på oss. Det var mildt sagt litt komisk, men mest flaut. Heldigvis var det ei som vinket oss opp da hun så vi satt igjen.
Vi vet enda ikke hva som var greia, men vi tror de ba for familiene i menigheten da det så ut som alle sto med familien sin. Det ble til slutt en utrolig fin og inkluderende opplevelse selv om vi ikke skjønte så mye. Det var veldig fint å stå og holde rundt hverandre mens alle familiene i menighetene gjorde det samme mens pastoren ba.
I disse ukene med språkskole har vi fått prøvd oss på litt hagearbeid på ettermiddagene som blant annet innebærer raking av en hel mengde råtne mangoer, luking, og fjerning av store mengder jord, greiner og gamle blader som inviterte oss til mange møter med snedige og ukjente insekter. Med norske allsanger og sommerhits på høyttaleren, bra teamarbeid og vår gode paraguayske venn Matías har ikke dette arbeidet vært noe problem for en arbeidslysten gjeng!
Vi er der det skjer!
Menighetslivet her er litt annerledes enn det vi er kjent med i Norge. Både søndagsskolen og ungdomsmøtene er annerledes enn det vi er vant med hjemmefra, det er ligner mer på det vi kjenner som skoleundervisning. Det pugges bibelvers og de lærer aktivt om bibelen gjennom tildelte oppgaver og spørsmål.
På lørdag satte vi i gang med et nytt prosjekt der vi, altså teamet, lagde mat vi solgte etter ungdomsmøtet. Mange, i hovedsak jentene, får gjerne ikke være ute etter at det er blitt mørkt og må dermed hjem rett etter møtet. I håp om å få til mer sosialt sammen fant vi ut at vi kunne avslutte møtet med å bare henge og spise sammen. Vaflene ble en super hit og ble borte nesten før de ble stekt! Sultne paraguayere, musikk, julelys og Uno slår ikke feil og vi kan melde om god stemning, mye latter og mette mager.
Reisefeberen har langt i fra gitt seg
En ville kanskje trodd at reisefeberen hadde gitt seg litt etter at vi har flytta til andre siden av jorda, men vi kan ikke akkurat si at det er tilfelle. Her i Paraguay har blant annet utforsket Atyrá – der vi bor, regionshovedstaden Caacupé og landets hovedstad Asunción. Men reiselysten vår stopper ikke ved Paraguays landegrenser.
Etter å ha snakket med fjorårets team skjønte vi at hvis vi ville ta en lengre helgetur burde vi gjøre det på starten av oppholdet da slutten vil bli veldig travel. Derfor avsluttet vi tre uker med språkskole med jentetur til Iguazú falls! Eventyrfølelsen bruste i blodet da vi hadde en enveis buss-billett til Brasil, før vi videre satte kursen mot Argentina. På turen fikk vi virkelig prøvd ut våre nye spansk-kunnskaper. Vi bestilte mat, vi snakket med folk og vi spurte om ting på bussen.
Et språklig høydepunkt for Aina var når hun klarte å forklare to brasilianske damer hvor vi kom fra, hvorfor vi bodde i Paraguay og at vi kun hadde bodd i Sør Amerika i tre uker og at vi dermed ikke snakket eller forstod alt som ble sagt på spansk. Når hun tenker seg om sa hun nok at vi har bodd her i tre måneder, ikke tre uker, men alle samtaler på spansk som er litt mer enn bare helt basic er en seier!
Det å få oppleve Iguazú falls på nært hold var utrolig mektig. Det gir deg en ny forståelse av Guds kraft og hvor utrolig vakkert skaperverket er. Vi er så utrolig privilegerte som får lov til å være på misjonstur, på reise i verden sammen med Gud.
Vi spiller for å vinne
På onsdag, etter tre og en halv uke, fikk vi endelig spilt fotball! Fotball er nok det området vi har merket mest til kjønnsforskjeller. Her er det gutta som spiller og det spilles for å vinne. På onsdag etter vi hadde spist sjukt digg pizza på et gatekjøkken der høylytte rånere stod for stemningsmusikk, spurte vi nok en gang om vi kunne spille fotball. Gutta lo som vanlig bare av oss, men når de skjønte vi mente alvor ble de endelig med oss til parken.
Vi delte opp i lag, ei jente og en gutt på hvert lag, det må jo være rettferdig. Det var sjukt deilig å endelig få rørt litt skikkelig på seg. Vi kjeftet litt på de for å være unødvendig hensynsfulle fordi vi er jenter, men det var utrolig gøy å spille med de!
Vi setter utrolig pris på alle dere som følger med på det vi driver med. Vi setter også veldig pris på alle dere som ber for oss og for de andre teamene. Vi føler på språkforståelse, helse og relasjoner som bønneemner i og etter denne måneden i Paraguay. Vi koser oss her, men et uteopphold har også sine utfordringer. Det er styrke i bønn. Tusen takk.
Hasta luego for denne gang!
PS: Vil du bo og arbeide i Paraguay eller et av våre andre praksisland i 4,5 måneder mens du går på bibelskole neste år? Søk om plass i dag!
