Sommeren 2021 var jeg ferdig på vgs og hadde ikke store planer for hva jeg ville gjøre fremover. Tanken hadde lenge vært å bli ingeniør og studere på NTNU. Dette endret seg siste året på vgs. Jeg søkte på Gå Ut Senteret med et ønske om å være i utlandet i en annen kultur. Slik ble det!
Jeg havnet på et team med tre jenter som skulle til Kambodsja. Slik jeg husker det, hadde ingen av oss dette landet på vår liste, men alle var motiverte. Vi ble raskt venner og gledet oss til å begynne eventyret. Mens vi lærte mye relevant og forberedte oss til utreisen lå egentlig fokuset mitt på min relasjon til Gud. Jeg kan ikke huske hva jeg tenkte da jeg søkte på skolen. Men Gud, Bibel og Disippel var ikke viktige ord. Global, Etiopia og 4,5 måned derimot var appellerende.
Første dagen på GUS ble vi bedt om å skrive våre forventninger på tavla. Jeg husker jeg leste at andre skrev «bli bedre kjent med Gud» eller «få en tettere relasjon til Jesus». Det var da jeg innså at jeg hadde et annet ståsted. Det jeg ønsket, var bare å bli kjent. Jeg strevde mye den høsten med å forstå hvorfor vi skulle forholde oss til Den Hellige Ånd og Jesus i tillegg til Gud. Jeg klarte ikke å skjønne hva som var vitsen. Hva er forskjellen, hvis alle bare er Gud uansett? Jeg spurte også bibellæreren vår om hvorfor vi skulle lese Det gamle testamentet når det finnes en ny pakt vi skal forholde oss til.
Spørsmålene mine var ganske store, og ingen svar kunne overbevise meg. Jeg trengte å forstå det selv. Gjennom gode samtaler med veilederen min på høsten forsto jeg evangeliet. Ordet synd fikk mye plass i samtalene våre. Uten å forstå synd kunne jeg ikke forstå hvorfor vi trengte Jesus. Jeg var virkelig helt på starten av min trosreise.
Mange av mine «første» var på Gå Ut Senteret. Be høyt, lovsynge, løfte hendene, lese bibel og dele vitnesbyrd. Men det viktigste ble ikke disse tingene. Under oppholdet mitt i Kambodsja fikk jeg oppleve Guds kjærlighet og forstå hvem Gud er gjennom menneskene. Ikke bare bodde vi i et bygg med en kirke, men vi var en kirke. Vi levde som en kirke. Det som satt sterkest inntrykk var dedikasjonen deres. Jeg forsto hvor stor Gud var ut ifra hvor viktig han var i andres liv. Lovsangen der var ikke alltid den peneste, men den var ekte. Man kan høre smerte, glede og lengsel etter å få være med Gud i stemmene deres. I dag sitter jeg igjen med en lengsel etter å få være med i det store prosjektet.
«Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler»
Jeg håper at du som vurderer et år på bibelskole, går for det. Du trenger ikke å vite sånn og sånn eller å være sånn og sånn for å gå på en bibelskole eller for å drive misjon. Du er kalt til å følge Jesus og heldigvis for deg så er det Gud som gjør mesteparten av jobben. Jeg opplevde at Gud jobbet mye i meg året på Global Disippel og også nå på mitt andre år på skolen. Det er virkelig plass til alle og lærerne her har tid til å ta den reisen med deg, uansett hvor i livet du er.
