Lurer på om folk egentlig vet hva vi faktisk driver på med her nede. Lurer på om mamma er klar over all omsorgen vi får her nede. Lurer på om de som søker til neste år vet hvor mye kjærlighet vi blir overøst med her nede. Lurer kanskje mest på om jeg er klar over hvor ufattelig trist jeg er for å snart reise hjem.

De barna som…

Når jeg ikke er på jobb på street centeret, begynner jeg alltid å kjenne på det sterke savnet på alle de smilende, fantastiske barna. De samme barna som sliter meg ut og nekter å sitte stille. De samme barna som kjenner oss igjen på gata, de barna som tar løpefart mot bilen, med store smil rundt munnen – hver morgning.

De barna som ikke vil leke med noe annet enn lego, men blir lei etter en halv time. De barna som aldri lærer å sette skoene i skohylla. De samme barna som alltid vil bli bært fordi de vil klemme meg, eller ikke trenger å si så mye så lenge de kan sitte ved siden av oss.

De barna altså, jeg kommer ikke til å klare å dra fra de, de som tar ansvar og de som må bli tatt ansvar for. De som alltid kommer for sent og de som alltid er tidlige. De som elsker å danse og de som blir tvunget. De som heller vil skrive enn å leke med lego, og de som har maur i rompa.

De som elsker uno og de som kjøper godteri hver dag. De som elsker å ta salto og de som ikke tør. De som klemmer og de som smiler. De som er nye og de som alltid har kommet. De kommer jeg til å savne så utrolig mye.

Hjerterom

På jobb tenker jeg plutselig på disse tingene, de tingene som gjør hver enkelt til seg selv. De tingene som gjør jobben min så givende og kunnskapsdyrkende. Hvor ufattelig heldig er ikke jeg som får jobbe så nært med alle disse forskjellige, men like fantastiske barna.

Og plutselig får jeg dårlig samvittighet, med tanke på at snart skal jeg hjem til mitt store hus, i rike Norge. Mens jeg etterlater så mange nydelige mennesker med hjerter av gull, som har fått en så utrolig stor plass i hjertet mitt – igjen her.

Jeg etterlater de i de samme små husene på de samme smale gatene. Men jeg håper jeg etterlater dem med en ny oppfatning på hva de kan oppnå i livet, at de er høyt elsket, at de er sett, at de er betydningsfulle, smarte og ikke minst at de aldri kommer til å gå i glemmeboken.

Det å elske er kanskje et stort, litt tabu ord i Norge, men på Bali åpner alle hjertene sine med letthet. Både barna og de voksne er så snille, gode og omsorgsfulle. De passer alltid på at vi har det fint, at vi har alt vi trenger, og at de ikke gjør noe feil. De er helt fantastiske og åpne, og de lærer meg mer og mer for hver dag som går hvordan man skal elske, respektere, forsørge og glede seg over hva man har og ikke minst det man får.

Takk for all lærdom

Jeg vet ikke hvordan jeg skal kunne takke alle for alt de har lært meg og gjort for meg, og føler aldri at jeg kan gjøre noe tilsvarende i gjengjeld. Men jeg vil så veldig gjerne takke for det om.

Og spesielt takk til Aldo som viser meg at man kan elske andre selv om man ikke har det så godt selv.

Takk! Tusen millioner ganger takk! Jeg har ingen ord for mine tanker og følelser lenger, og jeg vet hvert fall ikke hvordan jeg skal engang prøve å kategorisere alt som svirrer oppi hodet mitt nå. Jeg nærmer meg slutten på et helt fantastisk eventyr, som jeg ikke er klar for skal være slutt, men likevel er jeg utrolig takknemlig for alt jeg har vært så heldig å få oppleve. På den andre siden skal det bli godt å komme hjem, om bare jeg kunne fått plass til alle de strålende barna i kofferten.

PS: Vil du bo og arbeide i et av våre praksisland mens du går på bibelskole neste år? Vi har fortsatt noen ledige plasser. Søk om plass i dag!

1. mars 2018