Jeg ble godt tatt imot av en norsk/aserbajdsjansk familie som jeg bodde hos de to første ukene og det føles nå som et hjem når jeg er der.  Allerede første uken satte jeg i gang på barnehjemmet hvor jeg arbeider med barn men spesielle behov og forskjellig gard av funksjonsnedsettelser. Det var utfordrende med en gang grunnet mangel på språk, men også fordi de har ulikt syn på hvordan man behandler slike barn. Bare det å se at disse barna var blitt plassert bort fra familien av ulike grunner var tøft.

Men jeg merker at Gud virker i meg der, for med litt tid klarte jeg å se bort ifra det negative og fokusere på det positive jeg kan gjøre for barna.  Det å se hvert enkelt barn er så utrolig viktig. Det gjør at de føler seg som enkelt individer og at de har en verdi, så at jeg kan være med å gi barna dette er utrolig stort.

Meg og teamet er der tre dager i uken og gjør forskjellige oppgaver. Noen gjør ulike former for fysioterapi, musikk terapi, fin motorisk trening, grov motorisk trening og mye mer. Min arbeidsoppgave har jeg ikke helt funnet ut av enda jeg prøver ut litt av hvert for å finne ut hva som trengs og hva jeg er tryggest på å gjøre slik at det blir gjort 100% og ikke halvveis for det fortjener ikke disse barna. Så det å gå opp brosteinveien til barnehjemmet setter meg i et modus om å glede flest mulig barn denne dagen for det å se disse smilene og høre latteren er helt uvurderlig.

Reisen til barnehjemmet tar nesten 2 timer en vei. Først med buss i 30 min, så t-bane i 20 min, deretter buss igjen i 30 -45 min (kommer an på trafikken) og helt til slutt en gåtur på underkant av 10 min.

Jeg har startet med språkundervisning to dager i uken, og det er en smule utfordrende i og med språklærer bare snakker russisk og aserbajdsjansk. Men utrolig nok så funker det på et hvis. Jeg kan nå i hvert fall si hei, hvordan går det og slikt til teamet på barnehjemmet. Jeg har også lært noen små ord her og der som gjør at jeg kan kommunisere litt til barna, men også forstå litt hva de vil. Språket kommer seg sakte men sikkert.

Språklæreren er en av de skjønneste damene jeg har vært borti. Etter hver time kommer det minst en velsignelse fra ho slik som «Gud velsigne deg». Det blir latter, smil, og begge som er oppgitt fordi jeg ikke husker et ord jeg nå burde huske. Men heldigvis har denne gode dama tro på meg og at jeg skal mestre det.

På den norske ambassaden har jeg også vært, på en julefest som ble arrangert der. Det bor bare en håndfull norske igjen i Aserbajdsjan så når det først inviteres noen så inviterer de alle. Dette var en opplevelse i seg selv med tallerkener med riksvåpenet på og norsk julemat.

I Aserbajsdjan feire de ikke jul bare nyttår og det er stort. Men en morsom ting er at de pynter som det skulle vært jul, så å få julestemning der er ikke noe problem. Folk kommer fra land rundt for å oppleve europeisk julemarkedet som finnes der og de kommer år etter år. De har til og med en egen bod hvor en kan ta bilde med julenissen så er ganske morsomt at de ikke feire jul men alt er som om de feirer det.

Så den første måneden her har vært et eventyr med mange nye ting å ta hensyn til men jeg gleder meg til fortsettelsen og hva Gud har for meg videre.

Bibelskole neste år?

Nå kan du søke om plass på Gå Ut Senteret for skoleåret 2019/2020. Sjekk ut linjene og søk om plass på gus.no.

20. desember 2018