Tenk at 30 grader, sol, regntid, hav, scootere, gatemat og venner er hverdagen min nå. Tenk at jeg våkner hver dag på Bali for å jobbe for og med mennesker fulle av glede, forskjeller og nysgjerrighet. Jeg er heldig jeg.

Like lost som da jeg landet 

For to måneder siden skrev jeg et innlegg om litt forventninger til utenlandsoppholdet og om hva jeg allerede hadde opplevd i Trondheim. Da var jeg helt uvitende om hvordan det ville være på Bali, hva jeg kom til å lære og hva jeg kom til å komme hjem med. Jeg føler meg fortsatt omtrent like uvitende og til tider helt lost in space.

Jeg prøver å la ting synke inn, fokusere på møter og hendelser, men det er så mye nytt hele tiden som får meg til å restarte tankegangen. Møtene med mennesker er så gode og rike, men de kan også være nokså kronglete og forvirrende til tider. Jeg kjenner det kan være slitsomt når noen ikke forstår enkle setninger. Men helt realistisk er nok det viktigste at de forstår ”not spicy”. Og hvis de ikke skulle forstå, har vi seff lært å si det på indonesisk.

Tror kofferten er full allerede

Jeg tenker mye på hva jeg skal bringe med meg hjem fra Bali, av både suvenirer og av opplevelser. Jeg må passe på at kofferten ikke blir for full, eller for tung. Men hvis jeg fysisk skulle pakke med meg alle opplevelsene og inntrykkene jeg har fått her nede, tror jeg den hadde vert sprengfull innen den første timen min her på Bali.

Jeg har enda litt over to måneder igjen, noe som jeg syns er tungt på flere forskjellige måter. Jeg gruer med til å reise hjem, samtidig som jeg ser frem til det. Jeg gleder meg til å møte alle de gode vennene jeg fikk i Trondheim. Jeg gleder meg til å kunne sykle overalt alene. Jeg gleder meg til å kjenne alle skikkene, og personlig gleder jeg meg kanskje mest til å inkorporere, og seff imponere med alt det nye jeg har lært.

Likevel gruer jeg meg noe ekstremt, jeg gruer meg til å reise fra varmen, ikke bare i været, men i folket. Jeg gruer meg til å reise fra venner, elever og samhold. Jeg gruer meg til å ikke undervise smilende elever lenger. Og jeg gruer meg kanskje mest til å si farvel til alle de herlige barna som gir de beste klemmene, og har de herligste smilene.

Uansett hvor mye vi kommer til å savne hverdagen vår her på Bali, når den tiden kommer, så er jeg ganske sikker på at vi drar herfra med stappfulle mentale og fysiske kofferter. Fulle av lukter, følelser og minner for livet. Jeg skriver heldigvis dette innlegget med halvparten igjen, så jeg trenger heldigvis ikke tenke så mye på det enda.

PS: Vil du bo og arbeide i et av våre praksisland mens du går på bibelskole neste år? Søk om plass i dag!

11. januar 2018