Kambodsja-teamet i år er fordelt på fem ulike førskoler og barneskoler. I tillegg til å jobbe som engelsklærere, er vi opptatt av at barna skal bli sett og elsket. Å være lærer for noen av de herligste barna i Kambodsja er noe jeg aldri ville vært foruten. Det har gitt både dem og meg uendelig mye.
Teamet trives utrolig godt her, og tanken på at vi kun har tre uker igjen som lærere er hjerteskjærende. Vi har nå jobbet med disse barna i fire fantastiske måneder. Vi har ikke kun lært dem om ”the weather” og ”prepositions”, men vi har knyttet sterke bånd og relasjoner. Det kommer til å bli utrolig trist å ha vår aller siste time med elevene våre… Men én ting er sikkert – de vil alltid være med oss, i tankene, i hjertet og i bønn.
Drømmejobben
Jeg, Emilie, har vært så heldig å få jobbe på tre ulike skoler under oppholdet her i Kambodsja. Å kalle det en jobb føles helt feil. Kan jeg kalle det en velsignelse? Eller en vinnerpremie, kanskje? Det er i hvert fall slik jeg opplever det. Jeg er enormt heldig som faktisk får oppleve det å gjøre en forskjell. ”Jobben” har vært et eventyr som har gitt meg erfaring, minner og opplevelser for livet.
«Train tracks»-skolen
En vanlig jobbhverdag er vanskelig å beskrive, da de ulike skolene tilbyr forskjellige opplegg. Men la meg ta dere med på en typisk onsdag på ”Train tracks”-skolen:
”Midt i byen Phnom Penh strekker det seg gamle togskinner fra nord til sør, og fra øst til vest. Togskinner som frakter gamle godstog gjennom byens mest fattige slumgater. Rett ved disse togskinnene bor det folk, barn leker, gamle selger frukt og elever går på skole. Jeg balanserer på de rustne skinnene mens sola steker i ansiktet. Bak et gittergjerde kun én meter fra togskinnene ligger onsdagsskolen. En liten skole med kun et klasserom, totalt tre lærere og store klasser med elever i alderen 3-16 år, i én og samme klasse. For meg som nordmann er dette utenkelig. Her nede er dette en realitet.
Lars, Johanne og jeg rekker så vidt å ta i porten før barna strømmer til oss, fulle av forventning til hva vi skal lære dem og til hvilke leker vi skal leke sammen. Vi har fire-fem timer engelsk-undervisning i et godt og varmt klasserom proppfullt av ivrige og engasjerte elever. Alle deltar, og hendene skyter i været med forventningsfulle øyne som stråler av mestringsfølelse og glede. En glede over å få muligheten til å faktisk lære engelsk.”
Gjennom 4 måneder har jeg fått oppleve så mye spennende på denne skolen. Da vi kom kunne de ingen eller svært lite engelsk. I dag kan de både presentere seg selv, stille spørsmål og si og skrive en rekke ord på engelsk. Det har vært en utfordrende prosess, da pedagogikken vi har lært gjennom den norske skole ikke er mulig å gjennomføre i et så fattig land. Klassene er store, med elever i alle aldre og varierende engelskkunnskaper hos både elever og lærere.
En lysere fremtid
Til tross for at det har vært utfordrende, sitter jeg igjen med verdens beste følelse om at vi faktisk har fått lært dem noe. De er i gang, og veien videre er lysere enn før vi kom. Men viktigst av alt – vi har skapt relasjoner og vennskap med disse barna som gjør at de føler seg sett, elsket og verdifulle. Flere av barna lever med tøffe familieforhold, og vi som lærere har fått være en slags ”rømningsvei” fra en vanskelig hverdag. Sammen med mine fantastiske GUS-medelever, og takket være Gud, har jeg fått være med på å gjøre en liten forskjell. En liten forskjell som kan utvikles til noe stort, dersom de tar med seg det vi har forsøkt å vise dem, om hvor verdifulle og betydningsfulle de er, at Gud elsker dem og engelskkunnskapene, så klart!
Gjerne vær med å be for elevene våre! Be om en lys fremtid, at de får leve et liv i Guds kjærlighet og at jobben vi gjør skaper forandring som varer. Tusen takk!
PS: Dersom du skal være student neste år og lurer på mer angående det å være lærer i et helt fremmed land, send meg, Emilie, gjerne en melding: E-post: emisage@online.no
