Turen vår til Okhaldunga, et distrikt øst for Kathmandu, startet før solen hadde stått opp. På bilturen dit fikk vi møte Nepal-teamet sendt fra bibelskolen i Grimstad. Til sammen var vi sju jenter i en elektrisk minivan, sammen med en nepalsk sjåfør som knapt kunne engelsk.
Turen var en opplevelse i seg selv. Så snart vi hadde kommet oss litt ut av storbyen Kathmandu, var det nesten ingen ordentlige veier, og hele bilen ristet. Til gjengjeld kunne vi se enda bedre de flotte Himalayafjellene. Vi fant fort ut at veiene ikke var som vi var vant til. Vi kjørte langs elver, på grus og steiner, og vi kjørte til og med gjennom dammer. Skikkelig safarifølelse! Endelig fikk vi se mer av Nepal enn bare Kathmandu.
Etter rundt ti timer i bil kom vi frem til Okhaldunga misjonssykehus, hvor vi ble tatt godt imot av et lokalt par, Dr. Roshan og Esther. Huset vi bodde i lå rett over en dagligvarebutikk som solgte alt man trengte. Vi kunne enten gå inn gjennom butikken og opp to etasjer, eller gå ned i kjelleren og deretter opp tre etasjer. På vår etasje var det fem soverom, to toaletter og et kjøkken vi kunne benytte oss av.
Vi fikk mulighet til å velge hvor vi ville jobbe. Jeg og to andre valgte sykehuset, som lå ned en bakke fra der vi bodde. Sykehuset besto av fem ulike bygg, som hver var tilpasset en bestemt helsesektor. Siden ingen av oss hadde utdanning innen helse, ble vi satt til å rydde rundt blomsterbed, skrape rust av stål og gjøre andre lignende oppgaver som trengtes. Senere i uken kom det flere leger, og da fikk noen av de heldige bli med og observere pasienter og prosedyrer. Det var utrolig spennende.
Et annet praksisalternativ var skolen. Dit kunne man gå enten opp og rundt fjellet, noe som tok cirka 40 minutter, eller ned gjennom skogen og opp på den andre siden, som tok omtrent 30 minutter. På skolen hadde man ansvar for undervisning på ulike trinn, for eksempel engelsk i første klasse. Det var ikke noe fast opplegg, så det var vårt ansvar å planlegge timene. Heldigvis var lærerne til god hjelp med å holde barna rolige.
Den tredje praksisplassen var apoteket. Der startet man med å vaske hyller og sortere medisiner den første dagen, men etter hvert fikk man tillatelse til å hente medisiner og lære om de ulike typene. Det var veldig lærerikt.
På lørdager dro vi til det lokale bondemarkedet, hvor bønder solgte frukt, grønnsaker, ris og alt man kan tenke seg. Okhaldunga er virkelig en bygd. Det finnes ingen dagligvarebutikker som Big Mart, bare noen små kiosker her og der. Skal man ha ordentlige råvarer, må man dra til markedet. Her fikk vi også lære om historien til Okhaldunga, og vi koste oss med å spise momo sammen på en lokal restaurant som Esther hadde vist oss.
Dagen etter sto vi opp før soloppgang og kjørte lenger nord. Vi skulle enda høyere opp for å få med oss soloppgangen over Himalayafjellene og for å se Mount Everest. Turen opp var mørk, og bilen ristet like mye som på vei til Okhaldunga. Etter en times kjøretur begynte det å lysne. Vi gikk opp til en topp som lå 3000 meter over havet. Klokken var blitt 07.00, og vi fikk en fantastisk utsikt over fjellene. Etterpå spiste vi pannekaker og drakk kaffe og te på en lokal restaurant.
Senere fikk vi også æren av å dra i kirken. Den var full av glede og sang. Vi satt på gulvet, sto under lovsangen og lyttet til andakten på nepali. Etter gudstjenesten fikk vi te og kjeks.
To ting sitter spesielt igjen hos meg. Den ene var «social service» i forbindelse med sykehuset, hvor vi fikk besøke to pasienter hjemme og se hvordan de bodde. Den ene bodde nede i en dal langs en elv. Han hadde mistet armen og hadde fått hjelp av sykehuset med forsikring og arbeid. Den andre pasienten bodde oppe i fjellet. Hun var i 20-årene og hadde blitt lam etter en ulykke. Sykehuset hadde gitt henne arbeid og et nytt mål for livet.
Den andre sterke opplevelsen var da en gammel enke inviterte oss alle hjem til seg. Hun hadde laget mat til oss, 16 stykker. Vi satt på harde steiner utenfor huset hennes og sang under stjernehimmelen. Hun smilte og hadde det så fint bare ved å ha oss der.
Dr. Roshan og Esther inviterte oss også på middag den siste dagen. Vi fikk observere hvordan de lagde nepalsk mat, noe som var veldig spennende. Etterpå fikk vi prøve nepalske klær før vi spiste det siste måltidet sammen.
Denne uken i Okhaldunga har gitt meg minner og erfaringer jeg vil bære med meg resten av livet. Møtene med menneskene, den enkle livsstilen og den varme gjestfriheten har gjort sterkt inntrykk. Turen har gitt meg et nytt perspektiv på både takknemlighet, fellesskap og hva som virkelig betyr noe. Okhaldunga ble mer enn bare et reisemål – det ble et sted som forandret meg.
