Følelsene tilknyttet dette er svært blandet. Selvfølgelig frister Norge på mange områder, for eksempel en ordentlig dusj, frisk luft og oppvaskmaskin (hilsen Marie). Samtidig blir det vanskelig å forlate landet vi er blitt så glad i, vennskapene vi har fått, barna i barnehagen og den varme kulturen med den store gjestfriheten.
Gjennom disse 20 ukene har vi har fått være med på mye betydningsfullt og givende. Vi har fått tatt del i en ny kultur som er så varm, inkluderende og omsorgsfull. Det er også en kultur preget av uttrykket «Tiden går ikke, den kommer», som betyr at de lever veldig i nuet. Dette med tid har vært en tilvenningssak som har fått oss til å være mer tilstede i øyeblikket, men som samtidig også har skapt mye frustrasjon.
Barna på My sisters har fått en stor plass i hjertene våre. Barna krangler, gråter, lugger, hyler og slår. Samtidig kommer de ofte uoppfordret bort til oss for å gi en god klem og et snørrete kyss på kinnet, og i tillegg krangler de om hvem som får sitte fremst på fangene våre. Det er umulig å ikke la de gå under huden vår. Når vi samtidig får komme hjem til barna og får et innblikk i livet deres utenfor barnehagen, ser vi på arbeidet vårt som mer betydningsfullt. Vi får virkelig se viktigheten av «My Sisters» sitt arbeid for hver enkelt familie.
Gjennom oppholdet vårt har vi også fått ta del i Deborah-senteret(senter for tidligere prostituerte jenter). På tross av kommunikasjonsvansker har vi fått gode relasjoner gjennom en stor Yatzy-entusiasme og masse kortspill. De på sin side har prøvd sitt ytterste for å gjøre oss til habesha (innfødt) ved å gi oss etiopiske fletter og litt for mye kaffi.
Vi har for det aller meste brukt tiden vår i Addis Abeba, men heldigvis kom vi oss ut på to turer i løpet av den siste måneden. Vi reiste både nord og sør på tross litt politisk uro og unntakstilstand i landet. På disse turene fikk vi se mye mer av hva dette nydelige og allsidige landet har å by på. Først reiste vi til Lalibela i nord. Der fikk vi besøke de 11 mektige steinkirkene som står på UNESCOs verdensarvliste, og vi fikk virkelig se hvorfor de er oppført på denne listen. På samme tur fikk vi sett litt mer av den etiopiske landsbygda, som også var veldig interessant.
Et par uker senere tok vi turen sørover til Hawassa, og der fikk vi blant annet oppleve både regn, lyn og torden for første gang på nesten fire måneder. I hvor stor grad teammedlemmene likte dette uværet er det veldig delte meninger om. Vi var derimot enige om at flodhestene vi fikk se var fascinerende, men vi holdt oss på god avstand (så det gikk bra mamma).
Vi har veldig lyst til å takke alle menneskene som har tatt oss så godt i mot og fått oss til å føle oss hjemme i denne ukjente kulturen. Tusen takk, Etiopia, for at du har lært oss. Vi har virkelig fått et nytt perspektiv på verden. Med oss i bagasjen har vi mange erfaringer, sterke inntrykk og en stor takknemlighet. Etiopia, vi sees nok igjen en gang (helst litt kjapt)!
TAKK FOR OSS!
