Dakar
26. Desember ankom vi Dakar. Med kamera og solbriller på vandret vi langs de ujevne jord-veiene i storbyen. Kort sagt besøkte vi en flott øy med særdeles gode badeforhold og fikk øvd oss litt på pruting (hvite personer har sin egen prisklasse i Senegal. Gjerne over dobbelt så høy pris som de lokale prisene). Nyttårsfeiringen i Dakar var som tatt rett ut fra en krigssone. Barn ned i toårsalderen som avfyrte pinneraketter i alle retninger og eksplosjoner på bakken, men alt i alt en veldig morsom opplevelse.
En lang biltur
Vi tok farvel med Dakar og satte vi kursen videre sør-øst i landet med en over gjennomsnittet sliten kassebil. Kjøreturen på 12 timer gjennom Senegal bydde på mange inntrykk og opplevelser. Da vi stoppet for å fylle bensin la vi for første gang merke til hvor mange blikk vi fikk. Barna ropte «Tobab» etter oss, som direkte oversatt betyr hviting. Sjåføren vår stoppet ved veien i en nasjonalpark for å gi aper de tørre salt-kjeksene han hadde fått av oss, som han vel og merke hadde sølt kaffe på.
Godt tatt imot
Vi ankom byen på kvelden 2. Januar. Da ble vi tatt imot av Amlie-familien, som inviterte oss på grøtmiddag og knusing av pepperkakehus. (Her møtte vi også selveste Barbro Dragsjø sammen med mannen hennes, som ble i noen dager før de reiste videre til USA.) De første dagene bestod av å bli kjent med byen, kulturen og nærmiljøet. Et hav av opplevelser! Det lokale markedet som strekker seg flere hundre meter på kryss og tvers selger alt du kan tenke deg. Vi måtte selvsagt få oss noen litt mer afrikanske klær så vi kjøpte oss stoff og fikk sydd noen flotte og fargerike klær.
Safari
Den tredje dagen etter at vi kom frem, fikk vi reise på safari i nasjonalparken sammen med to av de norske familiene som bor her. Det var en veldig gøy tur hvor vi fikk se nydelig natur og gaseller, apekatter og flotte fugler. Vi sov en natt langt inne i nasjonalparken i en stråhytte blant masse små apekatter som stjal litt av frokosten vår… Selv om turen ikke var fylt med eksotiske dyr hvert minutt, koste vi oss og vi fikk bli bedre kjent med familiene.
Etter safarien reiste den ene familien, familien Amlie, til Dakar for å hjelpe og hente den nye familien, familien Jøssang, som skulle komme en uke etter. Dette betydde også at vi nå fikk bruke hele huset deres for oss selv en hel uke og måtte klare oss litt mer på egenhånd. Den uken fikk vi tid til å bli kjent med Haaland-familien og gjennomførte et intervju med dem som vi tror blir spennende lesning – gled dere!
Ta turen til Senegal insh’Allah
Vi møter ofte på hendelser der folk bruker dette uttrykket. Det betyr «hvis Gud vil». I denne «varme» kulturen bruker folk dette for eksempel når de kanskje ikke har særlig lyst til å gjøre eller bli med på det de blir spurt om. Så i stedet for å svare nei (som kan bli oppfattet som frekt) sier de Insh’Allah. Da vi skulle hjem fra safarien skulle en taxi hente oss. Arne K. Haaland hadde avtalt med denne taxien dagen før han skulle komme å plukke oss opp. Da vi kom fram til der taxien skulle hente oss var det ingen der. Arne ringte tilbake og spurte hvor han var. Han hadde ikke dratt hjemmefra en gang. Grunnen var at han sa Insh’Allah i slutten av telefonsamtalen der de avtalte at han skulle kjøre oss hjem fra safarien. Kanskje det ikke var Guds vilje?
En jobb med stor betydning
Dagene etter dette har blitt brukt til mye forskjellig. Jobb, utforsking, bilder og MASSE moro! Vi har vært så heldige å blant annet få intervjue den eneste kristne av Malinké-folkegruppen i byen vi bor i, som hadde en veldig spennende historie. Han har vært kristen siden 1986, og bor i dag sammen med sin muslimske familie. Han har opplevd mye vondt på grunn av konverteringen, og mange har prøvd å trekke han tilbake til islam, men han har holdt ut. En veldig inspirerende historie som dere må glede dere til å lese! Vi har også spurt fem tilfeldige mennesker på gata om tro, håp og familie. Vi samler informasjon herifra for å sende tilbake til Norge, men de inntrykkene og informasjonen vi får av enkeltmennesker er veldig spennende og morsomt for oss også. Vi elsker jobben vår!
Arbeidet på Story og Media er trosstyrkende
Kanskje det beste med jobben vår er å treffe mennesker å få høre deres vitnesbyrd og historier. Det er veldig trosstyrkende for oss og for de vi får formidlet disse flotte historiene til i Norge.
