I dette innlegget skal jeg fortelle om Gud, og jeg skal fortelle om meg. Meg, for å forstå min reise med Gud, må du forstå meg. Gud, fordi det er nettopp Gud vi velger når vi velger bibelskole; det er Gud vi velger, når vi velger Bibelen; det er Gud vi velger, når vi velger å følge Hans plan, og Hans plan for meg var Gå Ut Senteret.

Hvem er jeg?

Jeg er ikke vokst opp i et kristent fellesskap. Jeg fikk ikke bibelhistorier lest opp for meg når jeg var liten. Jeg gikk aldri på søndagsskole. Jeg visste egentlig ikke hvem Den Hellige Ånd var og jeg hørte at bibelskole var en greie først i fjor. Livet mitt besto ikke av bordbønn. Det besto ikke av kveldsbønn. Det besto egentlig ikke av noen former for bønn. For hvordan kunne jeg be til noen som var så langt unna?

Det skjønte jeg ikke, fordi jeg aldri hadde lært at Gud var nær. For meg var Han i himmelen, og jeg synes himmelen virket uendelig langt vekk, iallefall den himmelen Han var i, for jeg så Han ikke når jeg så opp på den blå himmelen vi hadde over oss. Jeg så Han heller ikke i kirken, selv om jeg hadde hørt det var Guds hus, men jeg tenkte kanskje at Han var litt nærmere der, Han måtte jo det, når så mange kom dit for å være med Ham. Jeg var der bare på julaften, noen år, ikke alle. Kanskje også i påska, jeg husker ikke. Preken tenkte jeg på som evigvarende, at jeg ikke sovnet var et mirakel. Likevel var det noe fint over det, selv om jeg ikke forsto det som ble sagt. Det var liksom så fint, å være i det bygget som var Hans.

Det var min barndom, jeg tvilte aldri, en verden uten Gud ga ikke mening i mitt hode, fortsatt er det slik, selv om det nå er av flere grunner enn at mamma sa det til meg da jeg var liten. Jeg hadde forsåvidt også en oldemor som sang “min båt er så liten”, jeg liker å tenke på det som begynnelsen av mitt trosliv, å sitte på fanget hennes og høre henne synge den mens hun gjorde bevegelsene til. Det at hun snakket så åpent om Jesus, det gjorde noe med meg, uten at jeg
helt vet hva det var, men jeg vet det var der barnetroa fikk sitt rotfeste.

Tro og tvil

Tvilen kom først i tenårene, men ikke en slik tvil mange kanskje tenker på når de hører ordet “tvil”. Jeg tvilte aldri på Gud, på Hans godhet og allmektighet, og det falt meg aldri inn å tvile på Hans eksistens. Det var en så åpenbar sannhet i mitt liv. Det jeg tvilte på var om jeg var elsket av Gud, om jeg var Hans barn. Den tvilen satt jeg med i mange år, kanskje helt til i fjor, om jeg er ærlig. Det var på mange måter en tvil på meg selv, på om jeg var god nok, mer enn det var en tvil på Gud.

Møtet med Trondheim og Gud i fjor ble derfor så sterkt, fordi det kanskje var første gang jeg siden jeg var helt liten, kjente meg elsket av Gud. Første gang jeg på en årrekke visste i mitt hjerte at jeg i sannhet var Hans barn, og at Han alltid hadde vært der. Og den sannheten ble så stor, fordi om Han hadde vært der, hadde jeg ikke vært alene likevel. Jeg hadde ikke vært alene i skogen på barneskolen, der jeg gjemte meg for barna som mobbet meg. Jeg hadde ikke vært alene i depresjonen på ungdomsskolen, og de vonde tankene om livet. I det dypeste mørket hadde Han vært sammen med meg.

Derfor elsker jeg også historien om fotsporene, fordi jeg vet at jeg har vært den som har spurt hvorfor jeg måtte gå alene gjennom de tyngste tidene i livet mitt, og Gud har vist meg at jeg aldri var alene likevel, tvert i mot bar Han meg når alt var som verst. Det var møtet mitt med Gud i fjor; vissheten i hjertet mitt at jeg er faktisk Guds barn, jeg
også.

En skole som forvandler

Det er her Gå Ut Senteret kommer inn, for om jeg i visshet var Guds barn, ville jeg jo lese Guds Ord, og leve etter det. Jeg ville leve med Ham, gi livet mitt til Jesus, på ordentlig. Da jeg flyttet til Trondheim i fjor, flyttet jeg inn med ei som var ettåring på Gå Ut Senteret. Det var gjennom henne jeg ble introdusert for menigheten som forandret livet mitt, og skolen som i skrivende stund forvandler meg. Det var her jeg virkelig fikk oppleve og se at Gud virker i mitt liv, for uten ved henne, hadde jeg verken funnet menigheten eller skolen. Jeg fikk se hvordan Gud arbeider i kulissene.

Jeg har aldri hatt en plan med livet mitt, men det er først i år jeg er blitt tilfreds med det. Jeg tenker det var Guds plan hele veien at jeg ikke skulle ha noen, fordi det ledet meg til Hans, og det er jeg evig takknemlig for. Jeg har lært at i møte med Gud kan jeg ta av den ryggsekken jeg bærer på, full av løgner, og heller fylle meg med sannhet. Sannhet som at jeg er elsket, jeg er verdifull, jeg har en plass, og det er meningen at jeg skal være her.

Et liv i tjeneste

Jeg går Bare Bibel fordi jeg ønsker å bygge livet mitt på den ene sanne Guds Ord, og det er Bibelen. Fordi jeg ønsker å bygge livet mitt på sannhet; og fordi jeg ikke kan bygge livet mitt på en bok jeg aldri har lest. Med Bare Bibel dedikerer jeg ikke bare et år til Hans Ord, jeg dedikerer hele livet mitt til Ham.

Året er bare såvidt i gang, men allerede er jeg et nytt menneske. Bibelen forvandler, og det har jeg virkelig fått erfare i eget liv.

Mitt ønske er å leve et liv i tett relasjon med Gud, et liv i tjeneste for Ham, og med et år på Gå Ut Senteret blir jeg utrustet til å gjøre nettopp det. Jeg gleder meg til resten av året, og livet, i Guds Ord.

Legg igjen en kommentar