Det er allerede gått fem dager siden flyet vårt fra Doha landet på nepalsk grunn. Fem dager fylt med både nye og kjente lukter, smaker, lyder og kolossalt med fargerike bygninger, trafikk, mennesker og tradisjoner. Selv etter bare fem dager er det nesten vanskelig å dekke alt vi har fått oppleve. Mon tro hvordan det blir når vi skal være her i nesten fem måneder? Her er i hvert fall et forsøk på å vise dere et glimt av vår nye hverdag:
Kathmandu
Å du og du og Kathmandu. Hvor begynner vi? Byen kan bare beskrives som en fargeklatt som det alltid er lyd i. Glem de kjedelige hvite husene hjemme i Norge, her har du hele fargespekteret. Vakre mønstre, kunstverk på murene, symboler i alle retninger, så langt øye kan se. Overalt lever det mennesker på markeder og trafikk på veiene.
Trafikken i Nepal er egentlig overraskende lik menneskene som lever her. Kan du forestille deg at tuting kan være ydmykt? At det er trygt å stå midt ute i den villeste trafikk og likevel føle deg trygg fordi alle passer på å ikke treffe deg? Det er litt av følelsen vi sitter igjen med etter de siste dagene. Man skulle noen ganger tro det var et mysterium at ting ikke gikk galt i trafikken her, men realiteten er at det ikke er et mysterium. Folket i Nepal er et godt folk som passer på hverandre og dermed går det meste greit. Hadde det vært samme trafikk i Norge hadde det gått fryktelig galt, men her nede funker det helt utmerket.
Nepaleser undercover
I teamet er vi så heldige å ha en liten nepaleser med oss. Nils har bodd over fem år i Nepal og kjenner både språk og kultur godt. Vi blir nok aldri lei av å se de lokale bli overrasket når Nils begynner å snakke nepali. Han lærer oss også en del, og Helena og Lindy er noen sikkelig hermegåser som alltid lytter når Nils slår av en prat med taxisjåføren, mannen på gata eller språklæreren vår.
«Hundegalskap»
Nylig var vi på besøk hos Solveig, mentoren til guttene. Der fikk vi god mat og tips, og hadde det sikkelig koselig. Det ble etterhvert sent, og mørket falt på. Da vi skulle hjem var vi usikre på om vi skulle ta en taxi eller gå hjem, men det var bare 20 min gange, så vi ruslet i vei.
I Nepal er løshunder et vanlig syn om dagen, der de ligger og døser seg i fredelig i solen. I mørket virker de derimot ikke like fredelige. Etter første solide bjeffesalve fra en halvstor hund var nervøsiteten til å ta og føle på. Guttene tok hver sin stein i hånden, og Helena så ut som om hun var klar til å pile avsted hvert øyeblikk. Selv om hundene i Nepal stort sett ikke bryr seg om mennesker og er for det meste harmløse, virket plutselig taxi som en utrolig god ide.
Vi snudde totalt vei fra den høylytte hunden og listet oss av sted for å finne en taxi. Det tok heldigvis ikke lange stunden før det kom en liten bil med gult skilt på toppen forbi oss. Nils gikk med en gang bort til sjåføren for å godsnakke litt og prute på prisen. Vi andre var lettet over å slippe å gå hjem, men hundene var fortsatt rundt oss, og hundefrykt smitter nesten like fort som springvannet her.
Det var ikke lett for stakkars Nils å prute når det var så tydelig at vi uansett ikke kom til å gå hjem. I en liten evighet, eller kanskje tre minutter, stod de å forhandlet om 50rupi (4nok), da vi gjorde det klart at vi var villig til å betale dette, bare vi fikk slippe inn i bilen. Vi fikk klarsignal og alle sammen presset seg inn. Etter et par tidligere taxiturer har vi nå utviklet en strategi som gjør at fire av oss får plass i baksetet. Sammenstuet, men lettet ble stemmingen straks bedre, og vi fikk alle ledd godt over hvor redde vi hadde vært.
…
Vi trives veldig godt her, og gleder oss til de neste ukene. I dag startet vi på språklæring og er spente på hvordan det vil gå framover. Gjerne vær med å be for at nettopp språket skal gå fint, så vi lettere kan komme i kontakt med mennesker her nede.
PS: Vil du bo og arbeide i Nepal eller et av våre andre praksisland i 4,5 måneder mens du går på bibelskole neste år? Søk om plass i dag!
