Etter en god uke med språkundervisning og sight-seeing rundt om i Kathmandu, begynte vi å jobbe på et dagsenter for barn og unge med funksjonsnedsettelser. Allerede første dagen hadde vi trøbbel med å komme oss fra Kathmandu til Lalitpur. Det var ikke «bare bare» å finne frem i en så stor by. Heldigvis hadde de ansatte nåde med oss og vi ble satt på hver vår avdeling.
ABBS ga oss mange ulike refleksjoner. Vi visste fra før at Nepal hadde en kultur der funksjonsnedsettelse blir veldig sett ned på. Her kan mor og barn bli utstøtt fra familien og det er sett på som en skam. Dette er noe som er vanskelig å se for seg fra vårt perspektiv. Spesielt når vi kunne se Guds kjærlighet i disse barna. De hadde et stort hjerte og vi kan lære mye av dem. Det var ganske annerledes å komme til ABBS, men på en positiv måte. Her blir barna møtt der de er, og lærerne er tålmodige og flinke på å tilrettelegge. Vi ble selvfølgelig sliten etter et par timer med lek, opplegg og mating av barna, men det kan ikke måle seg med kor givende det er på ABBS.
Hvordan en vanlig dag i praksis ser ut
Vi var to trøytte men klare jenter som starta dagen med å ta ein taxi tur i underkant av to timar til skulen som startar klokken 10. Når vi kjem fram blir vi plassert på ein av dei seks avdelingane. Alt etter kva for behov skulen har. Deretter er det to timar med diverse leik, moro og aktivitetar der vi er med som assistentar for læraren. Når klokka er 12 får vi følgje alle borna til etesalen, for så å forsøke og vere til nytte med å mate dei og deretter rydde opp etter maten. Så til min favorittid; matpausen! Den varer ein halvtime og er vekke frå all form for jobb og ansvar.
Når matpausen er ferdig skal barna på do, så da var vi på romma med barna og held dei underheldt medan læraren tek ut ein etter ein. Deretter var det litt diverse leikar. Vi var ut og dissa, teikna eller pusla. Det kom veldig ann på kva rom vi var i og kva ein hadde kapasitet til. Når klokka omsider var ti på tre, var skulebussen komt, og vi fekk i ansvar å kle barna og gjere dei klar til å dra. Om det var barn som ikkje skule dra heilt enda, fekk vi ansvar for å bli igjen og leike med dei. Når skulen er tom får vi tillating til og gå for dagen.
Gjerne be for arbeidet på ABBS, for at barn med funksjonsnedsetjingar kan bli teke vare på i det Nepalske samfunnet.
