Én uke til avgang. Spenningen er til å ta og føle på i klasserommet. De siste ukene har vi lært om kultur og hørt en rekke historier om kulturmøter fra både misjonærer og såkalte eksperter på området. Vi har gjort et dypdykk i misjon og lært om den tykke, røde tråden gjennom Bibelen. Om kontekstualisering og kommunikasjon; alt for å bli klare til akkurat dette øyeblikket.

”Lørdag 07:15. Pause. Stillhet. Spenning.

Rektor Ørjan står foran i rommet og vifter med en flybillett. ”Bangladesh!” Jubel! Vi i Bangladesh-teamet ser på hverandre og smiler av forventning. Vi hadde altså gjettet riktig avgang av de ørten reisemulighetene Trondheim-Dhaka den helgen.

Ventetid

Nå er altså øyeblikket jeg har ventet på nærmere enn noen gang. I nesten et år har jeg visst at jeg skulle få reise til Bangladesh i november. Allikevel har det alltid føltes så utrolig langt frem i tid, og som et eventyr som egentlig aldri kommer til å skje. Det er jo helt surrealistisk at jeg skal bo i Bangladesh de neste fire og en halv månedene!

Hvordan kan jeg egentlig forberede meg på noe sånt? Et muslimsk land, med en helt annen kultur på andre siden av jorda. Et nytt språk og uforståelige bokstaver. Et helt annet kvinnesyn og en fremmed måte å kle seg. Hva er det egentlig jeg skal være med på?!

Mange følelser

Redselen har begynt å melde seg. Jeg skal reise så utrolig langt hjemmefra. Til et land og en kultur jeg kan så alt for lite om. Kommer jeg til å lære nok språk? Hvordan skal jeg egentlig oppføre meg? Får jeg lov til å snakke med menn? Hvordan skal jeg møte mennesker som har blitt utsatt for hendelser jeg ikke en gang klarer å se for meg? Redsel og spenning.

Samtidig gleder jeg meg helt vilt til å dra! Tenk så spennende å få leve i en så annerledes kultur! Tenk på alle menneskene jeg får møte. All den gode og nye maten jeg får spise. Alle de nye skikkene jeg får blir kjent med. Og alle minnene og de gode stundende jeg kommer til å sitte igjen med! Dette kommer til å bli mitt livs største opplevelse!

Team

Etter elleve uker i Trondheim har jeg blitt godt kjent med alle på Gå Ut Senteret og spesielt med de som skal til Bangladesh. Jeg er så utrolig heldig og få reise sammen med tre andre herlige, sprudlende og fantastiske jenter: Rebecca, Fredrikke og Ingrid.

Vi har bodd sammen i kollektiv, og lært hverandre veldig godt å kjenne. Uten dem hadde jeg aldri i verden turt å reise til Bangladesh! Jeg tror det er helt vesentlig å være omringa av noen man stoler på og kan støtte seg på når man reiser til et så fremmed land. Man trenger noe trygt og kjært når alt rundt er nytt og spennende.

Skolen har bidratt mye og gitt oss mange hjelpemidler i team-byggingen gjennom blant annet teamsamlinger med en veileder. Helt siden vi startet på skolen har vi møttes med jevne mellomrom og snakket om temaer som troshistorie, konflikthåndtering, rollefordeling og krisehåndtering. Disse har vært til stor hjelp og sikret gode forutsetninger for godt samspill og kommunikasjon i gruppa. Samtidig har vi blitt godt kjent og dannet en trygg arena.

Forventninger

Gud gjør store ting også i dag! De siste månedene har jeg både fått kjenne på kroppen at Gud er nær og hørt mange historier om møter mellom Ham og mennesker. Vi har hørt om hvordan store folkemengder vender seg om til Ham og om hvordan Guds nærvær virkelig kan både føles og sees på Ffald-y-Brenin i Wales.

Jeg har store forventninger til det Gud har lagt foran meg og de andre studentene på Gå Ut Senteret. Først sendte han oss til Trondheim. Nå sender han oss ut i den store verden. På oppdrag fra Ham; å spre Guds misjon.

De siste månedene har jeg også blitt oppmerksom på den enorme kraften det er i bønn. Gud hører virkelig, og han handler! Når vi ber er det Gud som jobber, og vi kan legge alt i hans hender. Han har kontroll!

Så la oss nå legge alt frem for Ham, og ha forventninger til at Han skal arbeide i og rundt oss!

Gå Ut Senteret neste år?

Vi ha startet inntaket for skoleåret 2019/2020. Les mer om de ulike linjene og søk om plass på gus.no.

11. november 2018