Jeg klamrer meg fast til deg Gud, men skulle ønske jeg kunne klamret meg fast til et tre her i Okhaldhunga også. Nå er det ikke lenge igjen til hjemreise, og hjertet mitt blør. Hvordan er det mulig å dra fra dette fantastiske stedet, med de nydelige menneskene du har skapt i ditt bilde, uten å felle en tåre (eller tusen).

Dere som leser dette, lurer kanskje på hva vi har fått ut av de 4,5 månedene her i Nepal. Vi kan fortelle dere såpass, at det er mye mer en vi forventet ihvertfall. Vi har fått i både pose og sekk, som bestemor pleier å si. Okhaldhunga har lært oss mye om sterke og gode relasjoner. Familie har fått en helt ny betydning. Her har vi meget god tid, noe vi har nytt godt av. Menigheten her er en stor og omsorgsfull familie. Folkene som bor her er generelt sett ganske omsorgsfulle og veldig gjestfrie.

Frimodighet er et ord som vi har blitt veldig flinke til å praktisere, mens vi har levd her i Okhaldhunga. Her en dag gikk vi på en tur oppover i fjellet, bak huset vårt. Plutselig kom ei dame og vinket oss inn til huset sitt. Vi gjorde som vi fikk beskjed om og satt oss ned med disse søte menneskene som vi aldri hadde sett før. Bestemor i huset vugger et lite barn i en kurv, og passer på at hun sover godt. Bestemor snakker også ut om livet sitt og sparer ikke på noen detaljer. Dette var virkelig et kulturelt møte med menneskene her. Vi prøvde så godt vi kunne å forstå og svare på det hun spurte om. Siden vi ikke snakker flytende Nepali, var det litt utfordrende, men vi ville ikke vært foruten den opplevelsen!

Det fineste med denne samtalen var ikke ordene som ble utvekslet, men følelsen av å være velkommen. Av å være verdt å bli brukt tid på, og til å dele smil sammen med.

Nå kommer den vittige delen. Besta byr oss så på en kopp te. Vi svarer selvfølgelig ja til dette og besta går for å gjøre i stand teen. Hun kommer tilbake noen minutter senere med to store tekopper og to pakker kjeks. Vi ville ikke være grådige så vi åpnet den ene pakken for å dele den. Som alle andre her i Nepal ville besta bare godt og åpnet dermed den andre pakken kjeks. Det hun så gjorde med kjeksen overrumplet oss en (kjeks) smule. Hun puttet nemlig hele den ene kjekspakken i min kopp, og den andre pakken i Carolines kopp. Vi spiste og spiste te. (Vi skjønner nå hvorfor de sier at de spiser teen). Fra evighet og til evighet, føltes det som da vi prøvde å spise opp dette innholdet i koppen. Vi fikk oss en god latter ihvertfall.

Her er det ikke det materialistiske som teller, men samværet. Hvilket hus en har, om det er stort eller lite, av blikk eller mur, det har liten betydning. Du trenger ikke å vaske huset for gjestene dine, de kommer når de kommer og det er helt greit. Dette er noe av lærdommen vi har fått herfra, som vi ønsker å ta med oss til Norge. Det er relasjonen og menneskene som betyr noe/mest!

Så Gud vi trenger deg virkelig nå, for hvordan skal vi klare å dra fra halve hjerte vårt? Det vil for alltid være her, i Okhaldhunga.

27. mars 2019

Legg igjen en kommentar