Siden sist har vi fått sett ulike deler av Nepal, spesielt ettersom bilturen til Okhaldhunga ble nærmere 14 timer lang. Turen opp var beregnet på cirka 8 timer, men da bilen sluttet å gå for tredje gang visste vi at ankomsten var flyttet til etter solnedgang. Slitne og sultne ankom vi sykehuset og ble godt mottatt av de norske misjonærene Kristin og Erik Bøhler som så fint hadde stelt i stand kveldsmat til oss.

Brunost og eplesyltetøy har aldri smakt så godt før.     – Emilie

Vi begynte etterhvert å bli rutinerte på hvilke kvadratmetere som har best internettilkobling til de ulike døgnets tider, i hvert fall helt til internettet den siste uka kapitulert helt. Av og til bar det til bazaren eller til andre siden av dalen for å få inn litt mobildata til det mest nødvendige, som for eksempel å gi livstegn til familie og venner hjemme i Norge. Vi blir tatt godt vare på uavhengig av hvor tilgjengelig resten av verden er, og det er Phulkumaris fortjeneste. Vi kaller henne bare Didi (storesøster på nepali).

Til toppen av verden

Etterhvert forstod vi også at ulltøy og andre varme klær var en fin ting å prioritere plass i kofferten til, til tross for at vi i store deler av oppholdet for øvrig skal forholde oss til en god del varmegrader.

Ekstra kaldt ble det da Aron, Emilie og Caroline bega seg ut på en liten trekkingtur til Peeky Peak for å se toppen av verden, Mount Everest.

Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? – Salme 8, 4-5

Fra 4000 moh med stiv kuling og soloppgang, og ned til bilen igjen så vi fram til å komme tilbake til Okhaldhunga, men fikk heller en tålmodighetsprøve. Kjølevæsken i bilen hadde gått over til fast form i løpet av natten.

Å se de usynlige

Møte med nye mennesker blir mer og mer vanlig, men det var en ny opplevelse å motta velsignelse i form av oransje sjal, samt mat og ekte kumelk(!) da vi fikk start på bilen igjen og stoppet på veien for å gjøre noen intervjuer. Vi fikk møte mennesker som tidligere har vært sukumbasi, altså jordløse. I praksis betyr det å være jordløs at man ikke har noen rettigheter, og i verste fall kan man bli papirløs. Gjennom sykehusets bistand har de fått seg jordskjelvsikre hus, og dermed selvrespekt.

Vi tar inn kulturen

Vi har i løpet av tiden vår på sykehuset fått tatt del i landets rike kultur. Vi har nemlig rukket å være med i et par bryllup. Vi fikk dessverre ikke sett brudgommen ankomme til bruden sin første gang, men vi ble derimot ønsket med på et gruppebilde i det neste.

Aron og Emilie fikk også prøvd seg på å finne en passende bryllupsgave til brudeparet som vi ikke hadde møtt før.

Heldigvis er ikke dansing bare forbeholdt bryllup, og noen av oss fikk utløp for energien da vi ble tatt med på Carol singing den påfølgende uka. Med juletre og blinkelys, bål og festmåltid prøvde vi å henge med på nepalske julesanger og heiarop.

En annerledes jul

Vel tilbake i Katmandu fikk vi tatt igjen for tapt julestri da vi lille julaften gikk til innkjøp på det man skulle trenge for å lage brune pinner, kokosboller og julegrøt. Romjula gikk derimot med til å utforske gatene i Katmandu, rekke over de nye favorittrestaurantene våre og samtidig prøve ut nye.

Selv om det kan oppleves vondt å være borte fra familien denne tiden, har vi det bra og gleder oss til å se hva Gud har i vente for oss i Bangladesh.

Bibelskole neste år?

Nå kan du søke om plass på Gå Ut Senteret for skoleåret 2019/2020. Sjekk ut linjene og søk om plass på gus.no.

 

18. januar 2019

Legg igjen en kommentar