En helt vanlig dag

Barna kommer til skolen på alle mulige måter. Noen går, noen kommer med vanlig rutebuss eller taxi. Det som er litt mer spesielt for oss nordmenn er at det kommer lastebiler i ulike størrelser som frakter barna til skolen i lasteplanet.

På skolen har vi ulike oppgaver. Eilin får jobbe med de som har diverse funksjonshemminger. Hun tar ut enkeltelever og bruker ekstra tid sammen med dem, slik at de får litt bedre oppfølging. Andre ganger er hun med i klasserommet og hjelper elevene med oppgaver der. Sylvelin jobber sammen med en engelsklærer der hun får utfordret seg på å undervise selv, i tillegg har hun kroppsøving med de yngre klassetrinnene.

I friminuttene får vi mulighet til å leke med barna. Det går mye i hopping fra en mur eller husking, og noen ganger er de ivrige på å lære oss nye spanske ord eller å lære hva ting er på engelsk. Uansett hva vi gjør er klemming og fysisk kontakt veldig viktig for barna.

Ellers blir vi bedre og bedre kjent med lærerne på skolen. De inviterer oss hjem og tar oss gjerne med på lange bilturer for å vise landet de er så stolte av. Vi har begge fått prøvd å kjøre bil her, med biler som gjerne hadde havnet på skraphaugen i Norge og med veier som har store humper der der du minst venter det.

Tambo-dagene

Er det noe ecuadorianere er glade i, så er det parader. I hele Januar har det vært store arrangement og parader i nabobyen Tambo, såkalt Tambo-dagene. Rektor på skolen har tatt oss med på opp til flere parader og en skjønnhetskonkurranse (som viste seg å i større grad være en spesiell dansekonkurranse). Hver skole i byen har i hele Desember og Januar øvd på dans og korpsmusikk som de skulle fremføre i paraden.

Selv om det utenifra kan se ut som en folkefest, har denne tradisjonen også negative sider. For at nok elever skal delta, har skolen gjort det obligatorisk å gå i paradene. Det kunne i utgangspunktet vært helt greit. Problemet er at barna trenger kostymer for å gå, dette må familien sørge for å få tak i selv. For mange av familiene som har barna sine på skolen blir dette svært dyrt. Mange lever gjerne bare av et lite jordbruk som eneste inntektskilde. For at de da skal få råd til disse kostymene må de selge noen av de få husdyra de eier for å få nok penger.

Dette visste vi ingenting om før etter paradene var over. Vi storkoste oss når vi på en av paradene. Vi leide tradisjonelle ecuadorianske klær og fikk gå i parade sammen med skolen vi jobber på. Vi fikk nok en gang kjenne på følelsen av å være kjendiser, da flere ukjente ønsket å ta bilder sammen med oss. Det er ikke så vanlig å se hvite her, eller «gringos» som de kaller oss. Særlig ikke hvite med ecuadorianske klær.

Her oppe i fjellene er det svært lite turstier. Derfor får vi som regel noen blikk når vi går i gatene. Det er heller ingen norm som sier at man ikke skal stirre, så folk stirrer i vei uten å prøve å skjule det. Ofte når vi går ute i gata er det gjerne folk som ønsker å slå av en prat, og noen nevner gjerne de få engelske ordene de kan for å skryte litt.