Jeg skriver dette fra taket på huset vårt. Her har jeg en fin oversikt over hele landsbyen. Jeg ser eslene som har vekket oss med sine brøl hver morgen (det høres ut som om de har KOLS, no joke). Jeg ser mangotrærne som har gitt oss litt skygge i 40 varmegrader. Jeg ser barna som roper «Toubabou» (hvite mennesker) hver gang vi går forbi dem, til tross for de utallelige gangene jeg har ropt tilbake at huden min faktisk er brun. Jeg ser mye. Det blir vanskelig å oppsummere de siste 3 ukene. Hvor skal jeg starte?

Før vi kom hit var vi spent på å se om vi kunne bidra med noe her. For her er det en stor barriere, den såkalte språkbarrieren. Jeg snakker litt fransk, som er landets lingua franca, men i denne landsbyen er det malinkéspråket det går i. Verken jeg eller Marie kunne mye annet enn «hei» og «god morgen» på malinké før vi kom hit. Heldigvis er det et misjonærpar fra Normisjon her i landsbyen som har tatt godt vare på oss. De har lært oss om både språket og kulturen her, og har hjulpet oss mye med mat. Ingen barrierer er for høye for Gud, i hvert fall med dyktige misjonærer ved vår side!

Vi har vært ganske heldige med timingen av oppholdet vårt i Mali. I løpet av våre uker her har det pågått et 4-ukers bibelkurs om Markusevangeliet. Her samlet voksne kristne fra landsbyene rundt omkring seg og gikk gjennom ett kapittel av Markus hver kursdag. Det var ikke så mye konkret vi kunne bidra med (annet enn å tegne et veldig hjemmelaget kart over nytestamentlige Israel med stedsnavn på malinké), men vi dro på kurset likevel og spiste lunsj sammen med deltakerne. Det var tydelig at de satt pris på at vi brukte tid og prøvde å snakke med dem. De syntes også at det var stas når vi prøvde å danse med dem under lovsangen. De dagene jeg og Marie ikke var på kurset, spurte de etter oss kjærlig, «Hvor er barna våre?». Til tross for våre forskjeller skapte vi gode relasjoner med de kristne på kurset.

Det er mye spennende som skjer med malinkéoversettelsen av det nye testamentet. Den er nemlig snart ferdig! Tenk at malinkéfolket snart skal få lov til å lese det nye testamentet på sitt eget språk. Men det hjelper ikke å ha Bibelen på malinké hvis ingen kan lese den. I Mali er det dessverre en kjempehøy andel analfabeter, hele 61,3% av hele befolkningen. Derfor ble det kjørt et alfabetiseringskurs sammen med bibelkurset, der deltakerne lærte å lese og å skrive. Her kunne vi faktisk bidra med litt, til tross for litt manglende språkkunnskaper. Våre forsøk på å lese ord på malinké foran klassen ble møtt med både applaus og latter.

Ellers har vi dratt på landsbybesøk i helgene. Det er noe litt spesielt med å ha gudstjeneste midt i landsbyen der alle ser. Jeg har flere ganger tenkt på hvor bibelsk livet er her. Når folk hører om Jesus i landsbyene, sliter de ofte med å skjønne at Jesus var her på jorda for 2000 år siden og ikke i går. De rir på esler som Jesus gjorde. De skriver i sanden som Jesus gjorde. De lever som menneskene i Jesu sine lignelser. De kirkesamlingene som jeg har sett her i Mali ligner på det som jeg har lest om i Evangeliene og Paulusbrevene. Det var en gang vi sto under et tre og ba for syke, og det kom store folkemengder for å se hva vi drev med. Da tenke jeg, «Det var sånn Jesus gjorde det når han var her nede.» Muslimer kom til samlingene og spurte om forbønn. Nysgjerrige ikke-kristne barn kom for å se på de besøkende og fikk i gjengjeld blitt litt kjent med Jesus. Jeg tror at Gud har mye spennende i vente for Mali.

Et av høydepunktene under oppholdet i Mali er ungdomsmøtene på torsdagskveldene. Først ble det vist en «Jesus-film», praktisk nok dubbet på malinké, og så ble det en lovsangsbolk i ekte Malisk stil med tromming og dansing. Hvis jeg måtte velge et øyeblikk i løpet av vår tid i Mali da jeg virkelig kjente Guds nærvær, så var det under lovsangen med ungdommene. En av kveldene hadde vi ansvar for å lære bort noen leker, og for en opplevelse! Barna og ungdommene i landsbyen er ikke vant til organisert gruppeleker. Vi prøvde oss på hi-ha-ho og rødt lys, men det var litt utfordrende å kommunisere reglene. Til tross for litt vanskelig kommunikasjon hadde vi alle sammen en herlig kveld med mye latter og moro.

Nå reiser vi snart tilbake til Senegal med et nytt perspektiv. Det skjer mye positivt og spennende i Mali som ikke blir vist i nyhetene. Ja, Mali er et av de fattigste landene i verdenen, men også et land med noen av de største hjertene. Jeg tror at Gud kan bruke disse hjertene til å bryte ned barrierer. Be gjerne for de kristne i Mali. Mange av de som vi har møtt her er de eneste kristne i deres landsbyer, og de setter stor pris på all forbønn.

*Stedsnavn er utelukket og navn i teksten og til bildene er anonymiserte for å sikre innbyggernes identitet

9. mars 2019

Legg igjen en kommentar