Vi i Team Kenya har en varierende hverdag med nye, forskjellige opplevelser og inntrykk hver eneste uke. Organisasjonen vi jobber med, Heart to Heart, driver varierende arbeid og hverdagen byr på stor variasjon. Men noe som er fast på programmet hver uke og noe av det mest givende vi gjør er hjemmebesøk. Én dag i uka drar vi hjem til to svært vanskeligstilte familier i slummen. Vi kjøper inn litt mat, får høre livshistorien deres og hva de står i på nåværende tidspunkt som er krevende. Til slutt får vi dele et oppmuntrende bibelord, be for familien og slutter ofte med å synge velsignelsen. Det er ikke så sjelden vi kommer gråtende ut, svært berørt og truffet av sterke historier som står i stor kontrast til tilværelsen i Norge.

Forrige uke, var vi hjemme hos en familie som ga veldig inntrykk:

Vi befinner oss i kronglete gater i Øst-Afrikas største slum Kibera i Nairobi, Kenya. Mor i huset, Mary, ønsket oss varmt velkommen inn i en mørk, liten ettromsleilighet av blekk. Kollegaene våre begynner å oversette og vi får høre at Mary bor alene med fire barn. Da barn nummer to var én dag gammel, dro mannen hennes fra henne, grunnet skam rundt epilepsidiagnosen til det eldste barnet. I Kenya får nemlig moren skylden om barn har en fysisk eller psykisk utviklingshemning, i tillegg til stor skam forbundet med det. Tre av fire barn hadde store helseutfordringer, men på grunn av en svært trang økonomisk situasjon, hadde de ikke medisinene som trengtes. Det var hjerteskjærende å se barn gå rundt med store smerter og mye symptomer som så lett kunne vært behandlet.

Mary brakk hånden for flere måneder siden og hadde ikke nok penger til å dra til lege, som førte til at hånden hadde grodd feil og ga mye smerte. Hun kunne ikke jobbe med vasking av klær som tidligere hadde vært familiens eneste inntektskilde. I tillegg hadde hun en stor svulst på magen som hun ikke visste hva var og som hun heller ikke får sjekket ut grunnet mangel på penger. I tillegg er husleie, penger til mat og skolepenger til de fire barnene et stort problem og en konstant kamp.

Men så kommer vi inn på det som vanligvis gir sterkest inntrykk; tro. Vi spør om hennes forhold til Gud, og hun har en sterk tro på at Gud vil forsørge og ta seg av hun. Hun setter sitt håp til Gud og vet at han går med, selv i en situasjon som ser aldeles håpløs ut. Etter deling av bibelvers, får vi også være med å be for hvert enkelt familiemedlem og legge hånden på hver enkelt. Det ble veldig sterkt for alle i rommet og også tårevått for enkelte. Hun uttrykte en enorm takknemlighet for besøket og kommuniserte at hun ble ekstremt oppmuntra av besøket.

Gjerne ta med dere Mary og familien i bønnene deres: for helsestuasjonen til hver enkelt, for håp og sann tro, for jobb og en mer stabil økonomisk situasjon.

Comments

Det er mange triste historier. Bra dere er med og ber for de og legger de i Guds allmektige hender 🙏♥️