Har du for eksempel tenkt på at når du drar til et land som var fransk koloni og de som bor der stort sett snakker ulike lokalspråk som du selvfølgelig ikke kan, blir du på flere måter i samme situasjon som innvandrere i Norge? Eller at når du ikke kan språket får du mye tid til å observere folk og ser mye lettere likheter enn ulikhetene? For meg ble det nemlig mye refleksjon før, etter og under opplevelsene i Mali. Selv ville jeg aller helst sitte under et stort tre så mye som mulig, ved siden av en brønn, geiter, perlehøner og kyr med horn som er lengre enn din 30 cm lange linjal, for å snakke med de lokale om alt, og bli med de i deres hverdag. Jeg følte meg på mange måter litt lost når jeg ikke fikk frem noe annet enn «ça va» og «inike» i en samtale og valgte derfor noen ganger å sitte for meg selv, på taket med litt avstand for å tenke over hva vi har fått vært med på.

Selv om jeg ikke fikk lært menneskene rundt meg sine interesser å kjenne og måtene de ordla seg på, har jeg likevel opplevd mye av å være med dem, jeg vil spesielt nevne kjærligheten i blikk og handling.

De lokale tilpasset seg oss og prøvde å lære oss ord, de smilte, viste at de på tross av språket ville sitte med oss og fant gledelig en plass til oss når vi kom inn på tunet. De ville ha oss med i dansen, gav oss te, lot oss bære barna deres og sa ja med et smil når vi spurte om å få stampe hirse eller prøve å bygge gjerde. De har vist oss at man ALLTID kan gi kjærlighet og omsorg på tross av språkbarrierer og forskjeller.

Disse tankene er noen av de jeg sitter igjen med fra oppholdet i Mali. I Senegal er situasjonen litt annerledes. I Mali har misjonærarbeidet foregått over tid. I Senegal er de i pionærfasen. I Mali har de bygget opp relasjoner og har blant annet bibel- og alfabetiseringskurs. Der fikk vi møte de samme menneskene stort sett hver dag. Her, i Senegal jobber misjonærene blant annet med relasjonsbygging med de lokale, de lærer seg språk og blir kjent med kulturen. Jeg føler meg heldig som får se misjonærer i ulike faser. I Senegal får vi ta del i misjonærenes tanker for byen vi bor i, hvem Gud er og hvordan vi kan praktisere kristenlivet som enkeltmennesker og gruppe.

Misjonærene tar vare på hverandre når noen blir syk i form av besøk eller bønn, om noen har tunge dager kan de lette situasjonen med å ta en annens arbeidsoppgave selv om det ikke er forventet, de er ærlige om livet, de gir råd og omsorg etter å ha lyttet, de er engasjert og prøver så godt de kan å skape hverdager etter sine overbevisninger. De bruker tid med lokale, på arbeidsplassene deres og hjemme. Jeg tenker med et slikt grunnlag er de med på å skape forandringer i byen. Gjennom misjonærenes liv, som på ulike måter gjenspeiler den jeg tenker at Jesus er, tror jeg de med små og større skritt får lære vekk noe som er annerledes og godt. Ikke fordi misjonærene er norske og har vokst opp i andre kulturelle rammer, men fordi misjonærene stadig ønsker å bli mer lik Jesus og praktiserer det. For jeg tror ikke det handler om at de som norske og kristne har alle svar, men at de har oppdaget noe som er godt, sant og forandrende og vil gi det de har fått videre.Før og undervegs på Gå Ut Senteret har jeg lurt på: «hvordan ser misjon ut egentlig?». Ut ifra min erfaring i Mali og Senegal tror jeg ikke det er mulig å gi et kort svar på det. Jeg tror det avhenger av kulturen man er i, hvor du er i misjonsprosessen, hvem du er som person og ikke minst hva Gud leder deg til. Jeg tror likevel jeg kan svare på hvorfor mennesker driver med misjon – fordi noe har skjedd på innsiden av den som tror i møte med Jesus. I frihet, omsorg og beundring, gjennom løfter og oppdrag blir kristne engasjert til å dele av det vi har fått av Jesus: tro, håp og kjærlighet.

Faith in action neste år?

Ønsker du et helt bibelskoleår i tjeneste, hvor du lærer mye, får tett oppfølging og seks uker i utlandet? Sjekk ut Faith in action og søk om plass i dag.

18. mars 2019

Legg igjen en kommentar